Keep Beach City weird!

December 22nd, 2016

Steven Universe er årets store åpenbaring på TV-fronten. Og det til tross for at tittelen høres dustete ut og animasjonen ved første øyekast virker veldig barnslig og at veldig få i utgangspunktet tror at 11 minutter lange episoder fra Cartoon Network kan ha noe annet å bidra med enn – hvis man er heldig – lett underholdning for mesteparten av familien.

Og det er ikke helt lett å overbevise folk ved å fortelle dem hva konseptet er heller. Steven Universe, altså tittel-/hovedpersonen, er en tilsynelatende alminnelig gutt (som heter Universe til etternavn fordi faren hans, Greg, i sin tid var en ikke spesielt suksessrik popsanger ved navn Mr. Universe) som, av grunner som på ingen måte blir forklart med det samme, bor sammen med tre underlige kvinner med underlige navn som alle har en slags superkrefter og slåss mot monstre, og som går under samlenavnet The Crystal Gems. Les resten av dette innlegget »

Rundtur i Hellas, del 2 – Milos

August 20th, 2016

En felles uke på Milos med broren min og familien hans var det som var utgangspunktet for ferien.


Gate i Plaka med August, hans kusine og tante
Les resten av dette innlegget »

Årets mest vellykkede gave

August 15th, 2016

Det må ha vært Kindlen som trettenåringen fikk like før feriestart, fylt opp med alt fra min egen leseliste som jeg trodde han ville kunne ha glede av:

Hellas-ferie 2016, del 1: Santorini

August 15th, 2016

Vi har aldri vært så lenge i Hellas som i år (20 dager), og aldri postet så mange bilder på sosiale medier underveis heller. Jeg liker både å fotografere og å dele fine ting jeg ser og opplever, og det var hyggelig å komme tilbake på jobb og få mange kommentarer på hvor fint det så ut som vi hadde hatt det. (Det hadde vi jo også!) En bekjent ble veldig inspirert til å ta omtrent den samme turen selv, så han ba meg skrive en litt grundig bloggpost med reiserute, hoteller, restauranter og andre tips, så det tenkte jeg jeg skulle gjøre. Kanskje det er andre som også kan ha nytte av det, og uansett liker jeg å ha det for min egen del.
Les resten av dette innlegget »

Restaurant-bildeblogging

May 26th, 2016

Vi har alltid syntes Maaemo var fantastisk. Kunne de virkelig ha blitt enda bedre, i og med at de hadde fått enda en stjerne siden forrige gang? Jo, jeg tror nesten det. Enda mer presist komponerte smakskombinasjoner. Enda sterkere sesongpreg på menyen.

Og et aldeles fantastisk servicenivå. Enda 5 av de 16 kokkene var på tur til Lofoten, noe man kunne trodd ville føre til mer press på de ansatte som var til stede, tilbrakte hovmester Benjamin stort sett hele kvelden sammen med oss – vi hadde «Kitchen table», som er Maaemos navn på det som ofte heter «chef’s table», altså det ekstrabordet som ligger rett ved siden av kjøkkenet – og ga aldri inntrykk av at han egentlig hadde det for travelt til å prate. Jørund og jeg var der sammen med tre venner, og det var en aldeles strålende kveld på alle vis.

22 serveringer ble det, med smått og stort. Jeg tok bilde av alle.


Varm kantarellkjeks med kantarellkrem og et flak av innkokt kyllingkraft.
Les resten av dette innlegget »

Kynisk, men genuin

February 24th, 2016

Vi så Father John Misty på Øya i sommer, og lot oss underholde sammen med tusener av andre i sommersolen. Han har en scenepersona … eller, han er vel en scenepersona, for han heter egentlig Joshua Tillman og er visst ganske annerledes enn han fremstår som Misty. Father John Misty er en overdrevet egosentrisk, fordrukken nær parodi av en låtskriver og artist. Veldig morsom også, må jeg legge til; han har en postkynisk drittsekksjarm som gjør seg godt overfor et publikum som er øl-velvillig innstilt i tillegg til ganske gjennomført sarkastisk og kynisk.

Han spiller på Sentrum Scene i slutten av mai, og det ser vi frem til. Albumet I Love You, Honey Bear blir spilt stadig oftere i heimen, og har havnet i ipoden min også, til rusleturene rundt i byen. Og nå har jeg blitt helt hektet på den nest siste låten på albumet, Holy Shit.
Les resten av dette innlegget »

Blodrød julefilm

December 22nd, 2015

Nylig tilbake fra en tur på kino – Guillermo del Toros Crimson Peak, som jeg trodde var tatt av plakaten, men som plutselig dukket opp igjen.

Crimson-peak-Movie-2015aaa1

Les resten av dette innlegget »

Forceful awakenings

December 20th, 2015

Jeg skrev om Jessica Jones for et par dager siden, og om min begeistring for fremstillingen av kvinner både her, i den nyeste Mad Max-filmen og i Spy. Nå er JJ en ganske dyster og voksen serie, et lite stykke utenfor mainstream (til tross for at den er en del av Marvel-familien), og Mad Max er også en temmelig brutal voksenfilm. Spy er riktignok en komedie, men den fikk femtenårsgrense på grunn av at den er såpass brutal, og som satire er den av natur allerede ganske subversiv.

Men Star Wars! Star Wars er noe av det mest mainstream, breddeunderholdende og kommersielle man kan tenke seg. Franchisen er til og med eid av Disney nå! Og som mannen i mitt liv påpekte: Disney har aldri vært forut for sin tid, men de har alltid vært veldig flinke til å være nøyaktig midt i tiden. Og Star Wars er for barn. Så det er en oppløftende, rent ut begeistrende, slutt på filmåret å se hvor oppdatert The Force Awakens er på jente- og kvinnefronten. Ikke bare er hovedpersonen en überkompetent (og sympatisk) jente, men det er kvinner i viktige roller på begge sider av konflikten, og det helt uten at hverken filmen eller noen av rollefigurene legger merke til eller kommenterer det.
Les resten av dette innlegget »

Generalprøve

December 15th, 2015

Det har vært generalprøve her i kveld, for i morgen er det julekonsert for elevene til Augusts flinke pianolærer. Og her er årets repertoar for hans del:

Først «Erinnerung» – ingen av oss husker komponisten (ironisk nok, siden tittelen betyr «Erindring»), og noten er vekk, så vi får ikke sjekket.


Les resten av dette innlegget »

Jessica Jones

December 15th, 2015

Superhelthistorier er vår tids gudesagn. De forenkler og forstørrer problemkomplekser og karaktertrekk, og noen ganger bare rett og slett følelser, og de gir dem fysisk form og personlighet for å vise dem frem tydeligere mot en bakgrunn av mer eller mindre realistisk virkelighet. Og det gjelder kanskje spesielt når det gjelder de tingene vi er redde for – eller de tingene vi burde være redde for.

I Jessica Jones er monsteret white male privilege. Les resten av dette innlegget »

Konserter

December 5th, 2015

Vi har vært på langt færre konserter i år enn vi har pleid de siste årene. Jeg er ikke sikker på hvorfor, men det er i alle fall ikke et bevisst valg ut fra prioritering av tid og penger. Snarere tvert imot – jeg ser at en helt åpenbar plan for det nye året bør være å gå på flere konserter enn i år!

Men den gjennomsnittlige kvaliteten på årets konserter er det dog ingenting å si på.

I mars så vi Ex Hex på John Dee. Trøkk og energi; jeg har ikke hørt mye på dem i ettertid, men husker dem godt når jeg ser på bildet:


Les resten av dette innlegget »

Hjelper det faktisk å si fra? En feltstudie

November 15th, 2015

I går kveld viste Oslo Konserthus den klassiske Coppola-filmen The Godfather med levende orkester fra Flandern. Billettprisen var temmelig stiv om man så på det som en ikke helt optimal kinovisning med musikk til, så vi valgte å heller se det som en konsert der det ble vist en matchende film på veggen bak orkesteret.

Det er mange år siden jeg sist så filmen, og den tålte absolutt å sees igjen. Orkesteret spilte flott og var imponerende godt synkronisert med handlingen på lerretet – også i dansescenene – dette hadde de gjort mange ganger før!

Det eneste irritasjonsmomentet, som så ofte på både kino og konsert, var publikum. Vi snudde oss flere ganger for å hysje på mannen bak oss, siste gang begge to samtidig og ganske så tydelig. I pausen dunket han meg, noe overraskende, på skulderen og forlangte krasst en forklaring på hva greia var med all denne hysjingen. Mannen min påpekte at man snakker ikke på konsert, da kan man gå på kafé i stedet, og snudde seg vekk igjen. Mannen bak meg ga seg imidlertid ikke, men ble bare mer irritert. «Hei, du. Hei, du! Hør nå her! Jeg snakket jo ikke under noen av de musikalske innslagene!&raquo‚ Jeg svarte ganske spisst at man snakker ikke på kino heller – skal man snakke under filmen, kan man se film hjemme hos seg selv – og så avsluttet jeg med «Vi har ikke betalt for å høre på dine kommentarer.» Han stoppet forbløffet opp i irritasjonen sin, tenkte seg om et par sekunder, og sa «… OK, greit nok.»

Etter pausen kom de ikke tilbake, såvidt jeg kunne se. Om de gikk på kafé eller hjem til sin egen TV, skal jeg ikke påta meg å si noe om, men resultatet for vår del var i alle fall at vi kunne nyte resten av forestillingen uten baksetekommentering.

Skoleringen

September 9th, 2015

Ikke skole-ring, altså, men det å skoleres. For det driver han jo enda med, den etter hvert så utrolig store poden vår. Åttendeklassing har han blitt! Og i den tyske skolen betyr dette nest siste år på Mittelstufe («middelnivået»), også kalt Sekundarstufe 1 («første sekundærnivå»), som er 5.–9. klasse. (Til alle som spurte om han skulle begynne på ungdomsskolen i høst, svarte jeg derfor en eller annen variant av «nei, det gjorde han i femteklasse».)

Skolen hans har nylig publisert en liten film som jeg gjerne vil vise frem. August selv figurerer ikke i den, men flere av vennene hans gjør, og ikke minst lærerne. Den forrige klasseforstanderen hans, som dessverre reiste tilbake til Tyskland i vår, er for eksempel kjemilæreren i hvit frakk. Ellers er herr Brand hans nåværende fysikk- og kjemilærer (og tidligere matematikklærer), mens de to norske kvinnelige lærerne begge er tidligere norsklærere han har hatt, og fru Ulzhöfer var fransklæreren hans i fjor.

Deutsche Schule Oslo 2015 from Kari Kvam on Vimeo.

Kjemi er ellers årets eneste nye fag. De har to timer hver av kjemi, fysikk, biologi, geografi, samfunnsfag (norsk), kunst, sport og historie (som delvis undervises på engelsk) og én time hver av etikk og musikk. De større fagene er engelsk (3 timer), norsk, matematikk og fransk (4 timer hver) og tysk (5 timer).

Nytt av året er organiseringen av tyskundervisningen. Det har selvsagt alltid vært en utfordring å undervise i tysk for elever der det er så stor spredning i nivået. De har pleid å ha noen timer i uken med ekstraundervisning i tysk for dem som vurderes til å trenge det (drøyt halvparten av klassen til August hadde det i fjor), men fra og med i år har de en ny ordning: De slår sammen to og to klasser – her 7. og 8. – og så deler de dem i tre, basert på nivået deres. Og så undervises alle tre gruppene forsåvidt i det samme pensumet, men for det første er nivået mer likt i hele gruppen, og for det andre er gruppen en del mindre, slik at det er lettere å følge opp den enkelte. August er, morsomt nok, en av 7 eller 8 fra sin klasse som er i gruppen for dem som har tysk som morsmål (og den eneste av dem som faktisk ikke har tysk som morsmål). Så langt høres det ut til at han trives med opplegget, han har i alle fall vært interessert i undervisningen så langt i år – de har foreløbig fokusert på lyrikk, og det har han alltid likt. Vi er skjønt enige om at Rilkes Der Panther er et veldig fint dikt.

Ellers har de lært om Wergeland i norsk, om Milgram-eksperimentet i samfunnsfag og om «ting som eksploderer» i kjemi, så vi føler at det blir en velbalansert utdannelse ut av det hele.

Og kvelden før skolestarten i høst var han 172 cm høy. Uten at jeg helt skjønner når det kan ha skjedd.

It ’s nice living in the future

February 14th, 2015

Jeg går mye for tiden. Litt ekstra mye etter et kink i nakken som legen sa at ville gå over raskere hvis jeg gikk mye (i tillegg til at det var vondt å bøye hodet over Kindle, laptop eller ipad, så hva annet var det å gjøre, liksom?). Og jeg har alltid med meg kamera når jeg er ute og går, så det fylles på med bilder fra ulike deler av nær- og halvfjernområdet. Innimellom legger jeg ut ett av dem på FB eller Instagram, og da liker jeg å vite hva det er jeg har tatt bilde av, så det hender jeg trenger litt hjelp fra Googlemaps.

Her om dagen satt jeg og spekulerte først på hvilken bro dette var, og dernest hva den skrå glassbygningen i bakgrunnen var:

Oslo Byleksikon kunne bekrefte mistanken om at det dreide seg om Hausmanns bro, men siden min utgave av leksikonet (for øvrig laget av et par gamle kolleger fra Kunnskapsforlaget) er fra 2000, kunne det ikke hjelpe meg med bygningen. August satt ved siden av meg mens jeg beklaget meg over vanskelighetene ved å google «hva heter bygningen på bildet» og prøvde ut et par ulike bildesøk. Til slutt hjalp en eller annen kombinasjon av ord meg til å finne bloggen til en fotointeressert byplanleggingsstudent som kunne informere om at bygningen er Akerselva Atrium.

«Hva gjorde man egentlig før Google?» spurte jeg August mens jeg hashtagget bildet mitt på Instagram. «Brukte veldig lang tid på å finne ut ting, antagelig,» svarte han. «Noen ganger fant vi det faktisk ikke ut i det hele tatt,» kunne jeg fortelle. «Jeg lurer på hvordan det var?» sa han, og svarte straks selv: «Det finner jeg nok aldri ut.»

Historisk

December 2nd, 2014

Her om dagen dumpet jeg borti et for meg helt ukjent stykke historie. Klokken var rundt halv syv på kvelden, nærmere bestemt 18.36, og August kommenterte denne tidsangivelsen ved å spørre halvseriøst hva som egentlig skjedde i 1836. Så da måtte jeg til med å lese Wikipedia. Og det var ikke et av verdenshistoriens mest minneverdige år, kanskje (selv om slaget ved Alamo foregikk i mars og Elias Blix ble født i februar) – men jeg fant likevel en historie som gjorde inntrykk på meg, særlig da jeg googlet meg videre og leste mer. Det dreide seg om massakren ved Fort Parker, der en nybyggerfamilie ble angrepet av comancher. De drepte mennene og flere av kvinnene, men tok med seg noen av kvinnene og barna, blant annet en ni år gammel jente og lillebroren hennes, som fanger.

Det at indianere angrep nybyggere og tok med seg barn som fanger, og oppfostret dem som medlemmer av stammen, var åpenbart noe som skjedde mange steder i denne tiden. (Wikipedia snakker om “titusener” av mistede familiemedlemmer, men det er litt uklart for meg om dette er summen av både drepte og kidnappede.) Jenta i dette tilfellet het Cynthia Ann Parker og ble etter hvert fullverdig medlem av stammen. Hun giftet seg med en høvding da hun ble voksen, og de fikk to sønner og en datter.

25 år senere ble landsbyen hennes angrepet av Texan Rangers (det står, brutalt nok, i Wikipedia-artikkelen om dette angrepet at “[i]t was not much of a battle as the majority of the Comanche band was not present in the camp; in the absence of most of their warriors, the Rangers killed the women and children.” Cynthia Ann ble gjenkjent som hvit, og rangerne forstod, eller mistenkte, hvem hun var. De tok henne og den to år gamle datteren hennes, Topsannah (“Prærieblomst”) med seg tilbake til “sivilisasjonen”.

Cynthia Ann husket ikke noe engelsk og oppfattet seg selv som comanche. I USA ble hun berømt, og et symbol på håp om redning for alle dem som hadde mistet barn til indianerne, men hennes egen skjebne ble sørgelig. Hun tilpasset seg aldri den “hvite manns verden”, og hun savnet og bekymret seg over sønnene sine. Den lille datteren hennes døde av influensa fire år etter at de var “reddet”, og etter dette sørget og sultet Cynthia Anne seg selv langsomt til døde.

Den ene sønnen hennes, Quanah, ble senere en stor høvding, en av de siste blant comanchene. (Wikipedia forteller at han var en svært innflytelsesrik leder etter at han flyttet med comanchene til reservat, og at han blant annet dro på ulvejakt med president Roosevelt!) Han ble mange år etter sin død flyttet til en kirkegård dit også moren og lillesøsteren ble flyttet, og de er fremdeles gravlagt der, alle tre.

De som lurer på hva som skjedde med lillebroren til Cynthia Ann kan jo lese videre på Wikipedia. Det er litt av en historie, det også!

Tenk alle de små skjebnene man ikke vet noe om opp gjennom historien …