Avsporinger

Regissør Spike Jonze har bare to andre spillefilmer bak seg – den surrealistiske, høyst originale Being John Malkovich og den løssluppent selvreferende Adaptation. Begge disse filmene er verbale, vittige, skarpe, cerebrale filmer, som mer består av tankeprosesser, intellektuelle puslespill og metakommentarer enn av «virkelige» følelser og «virkelig» liv. At mannen er dyktig og vet hva han vil, er det ingen tvil om, og jeg var ganske spent på å se hva han hadde tenkt å gjøre med Where the Wild Things Are, en billedbokklassiker for småbarn der teksten utgjør bare 10 setninger (jeg telte dem nettopp selv!). Det måtte bli noe ganske annet, tenkte jeg meg i alle fall. Og det hadde jeg rett i.

Boken, i all sin korthet, dreier seg om Max, en liten gutt som blir sendt på rommet sitt uten middag etter et raserianfall. Rommet hans forvandler seg til en jungel med et hav i, og Max seiler over havet til et land med enorme, ville vesener som først vil spise ham, men som han så blir gjort til konge over. Etter å ha herjet vilt rundt med dem en stund, får han hjemlengsel og seiler hjem igjen til rommet sitt, der maten står og venter på ham – «… and it was still hot» er de siste ordene i fortellingen.

Mens bokens Max ser ut til å være kanskje fire–fem år gammel, ser han i filmen ut til å heller være åtte–ti, og følelsene hans og problemene han har er tilsvarende «voksnere» og mer kompliserte enn i boken. Boken beskriver et rasende, raskt utløst trassanfall som går fort over, mens filmens Max reagerer på en sammensatt situasjon, med en storesøster som han åpenbart er glad i, men som for sjelden vil være med på hans leker eller vil ta hans side, og en høyt elsket mor som han kan merke at sliter med voksne problemer, og som ikke alltid kan være der for ham. Når han føler seg avvist av henne til fordel for den nye kjæresten hennes, reagerer han på sjalusien og ensomhetsfølelsen ved å slå seg helt vrang, bite moren, løpe hjemmefra, finne en liten seilbåt og reise av gårde over et øde hav.

Når Max omsider når frem til der de ville vesnene bor, er disse også mer sammensatte og kompliserte enn de fremstår i boken. De truer riktignok med å spise Max, og de herjer og ødelegger ting, enten for å ha det gøy eller for å avreagere når de er frustrerte, men mest av alt er de ensomme og har det vondt, fordi de ikke greier å behandle hverandre bra nok eller unngå å såre og skade hverandre. Max bløffer seg ut av den umiddelbare faren for å bli spist, og blir gjort til kongen deres etter at han lover at han kan ta knekken på all tristhet og ensomhet.

Men det viser seg etter hvert at Max nok har tatt seg vann over hodet. Vesnene er hverken onde eller slemme, men de er klossete og tidvis destruktive – på samme måte som Max selv kan være det, og siden de er så store, blir effekten mer alvorlig – de ødelegger ting og angrer etterpå, de sårer og svikter hverandre, og selv om de er genuint glade i hverandre og egentlig ikke ønsker noe annet enn å leve sammen og være venner, greier de ikke å reparere forholdet til hverandre ved hjelp av Max’ litt klønete hjelp. Situasjonene som oppstår gjenspeiler episoder fra Max’ eget liv; både en snøballkrig som starter morsomt, men ender trist, og sjalusien og raseriet som han ikke selv forstår når moren har en ny mann i livet sitt, og sorgen over å ha ødelagt noe fint som han selv har laget som et tegn på kjærlighet og vennskap, og ikke minst redselen for at han faktisk er så slem som moren et øyeblikk så ham, blir speilet i forholdet mellom vesnene Max forsøker å hjelpe. Særlig Carol, som blir Max’ beste venn blant de ville vesnene, speiler i stor grad Max’ egen hjelpeløshet og tendenser til å ødelegge for både seg selv og dem han er glad i når han blir såret.

Filmen er en både klok og sår fabel om hvor veldig vanskelig det kan være å være familie, og å være barn, om hvor lett det er å såre dem man er mest glad i, og til syvende og sist også om hvordan kjærlighet gjør oss i stand til å forstå og tilgi. Kulissene er overnaturlig vakre, filmen er nydelig fotografert og med vakker, dramatisk musikk, og tolv år gamle Max Records (ja, han heter det!) overbeviser stort med hele følelsesregisteret sitt.

Syvåringen vår syntes Max’ ankomst til de ville vesnenes land var for skummel, og ville da helst gå igjen, men så snart Max var blitt gjort til konge og ting ble fint og morsomt for en stund, slo han seg til ro i kinosetet, og han satte åpenbart pris på resten av filmen. Kanskje er noe av tematikken for voksent presentert til at såpass små barn helt får den med seg, men den var hverken kjedelig eller generelt for skummel for vår pode i alle fall. Han erklærte den både morsom, fin og spennende, og ut fra det jeg fikk med meg av barna rundt oss, hadde de aller fleste hatt en fin opplevelse.

– Will you keep out all the sadness?
– I have a sadness-shield that keeps out all the sadness, and it’s big enough for all of us.

Jeg har enn så lenge ikke fått laget det albumet eller det blogginnlegget eller den websiden med bilder fra USA-ferien vår i påsken som jeg stadig går og tenker på. Men her er i alle fall en lang rekke nesten ukommenterte bilder fra turen Jørund og jeg hadde etter at August reiste hjem til Norge sammen med sin farmor og farfar. Vi kjørte fra Hollywood om formiddagen, ut fra LA og fulgte stort sett I 40 (og gamle Route 66) mesteparten av dagen. Gjennom Mojaveørkenen, inn i Arizona og helt frem til Flagstaff. Det var en fantastisk kjøretur i overjordisk landskap som det på ingen måte går an å gjengi på bilder. Men noen måtte vi jo ta likevel. Og jeg kjørte et par timer selv også – en fin tilvenning til å kjøre bil, som jeg ikke hadde gjort på mange år, på den utrolig flate, oversiktlige og veldig brede motorveien, med automatgir og veldig lite annen trafikk.

Flagstaff var en hyggelig og karakteristisk liten by, og så ligger den så høyt opp at det var temmelig kaldt der – det snødde og var surt og kaldt, og vi måtte inn i en av de mange friluftsutstyrbutikkene for å kjøpe oss litt varmere klær før vi kjørte opp til Grand Canyon. Ja, jeg sier “opp”, for jeg tenkte alltid at vi skulle “opp” dit – man ser jo ned når man står på kanten, så det er rimelig å anta at man må opp først! Men det viste seg at det var temmelig flatt hele veien – Grand Canyon er rett og slett bare et enormt hull i bakken, og siden bakken er på en høyslette, kan det likevel være langt ned til bunnen.

Etter Flagstaff kjørte vi en nesten like lang vei gjennom ørkenen og over Hoover Dam til Las Vegas, som var like absurd og sjarmerende som de gangene vi har vært der før. Planen var ett show og én overnatting og tilbake til LA dagen etter, men vi lot oss raskt overtale av oss selv til å bli en dag til, få slappet av litt etter all kjøringen, se mer av byen og enda et show (Love denne gangen – kan anbefales!). Jørund vant til og med noen få tusen på ruletten etter å ha spilt bursdagsdatoen sin – det passet jo bra på noe som i bunn og grunn var en bursdagstur!

Veien tilbake til LA la vi gjennom Death Valley, som vi har tenkt på begge gangene vi har vært i California tidligere, men ikke greid å prioritere tid til før nå. Det var utrolig spesielt og vakkert der, og selv om vi hadde tilbrakt flere dager ganske nylig med å kjøre i ørken, så var vi på ingen måte lei, men nøt landskapet hele veien. Varmt nok var det også, selv i april – midt på sommeren er det nok helt uutholdelig for nordboere som oss.

Needles, California
Known for absolutely NOTHING
20 miles from WATER
2 feet from HELL

Diner i Flagstaff

Hoover Dam

Her står jeg midt på Hoover Dam, på grensen mellom Nevada (til venstre) og Arizona

På vei inn i Las Vegas om kvelden

Nattmat i Las Vegas

Las Vegas

Las Vegas

Zabriskie Point

Parkeringsplassen sett oppe fra Zabriskie Point

Ørkenblomst

Snarveien ut av Death Valley ville vært dårlig standard til og med i Norge

Ute av nasjonalparken og på vei tilbake til siviliasjonen (les: Hollywood)

Jeg samler historier rundt meg. Vi forteller alle historier om hvem vi er, og hvem vi er bestemmes av hvilke historier vi har valgt oss. Noen ganger er vi mange som er sammen om å velge de samme historiene, og da blir vi en kultur. Noen historier er kortlivede, mens andre varer i årevis. Noen varer i flere tusen år.

Connie Willis er en av favorittforfatterne mine innen samtidig science fiction. En annen favorittforfatter er Terry Pratchett; han kalles vanligvis fantasyforfatter, men i likhet med Willis, og i likhet med mange store diktere eller kunstnere, overskrider han genren sin samtidig som han er med på å definere den. Begge har skrevet rørende og innsiktsfullt om menneskers behov for og evne til å skape og tro på historier. Blant annet julehistorier.

Connie Willis har skrevet en hel novellesamling med bare julefortellinger (Miracle and Other Christmas Stories), der hun tar for seg både latterlige julebrev, fremmedgjøring og stress, moderne mirakler og den opprinnelige, gamle historien, som fremdeles er like ny og dramatisk bare vi får den tett nok på oss.

Og på verdenen Terry Pratchett har skapt, Discworld, feirer innbyggerne høytiden Hogswatch på årets lengste natt, mens Hogfather flyr rundt i sleden sin, trukket av fire store galter, og leverer gaver til alle snille barn via skorsteinspipene. I romanen Hogfather gjør Pratchett kjærlig narr av alle juleklisjeene, men ender opp med et nesten overraskende ektefølt forsvar for historien om julenissen og for viktigheten av å tro på noe. Døden (som på Discworld er manifestert som et syv fot høyt skjelett med en sterk fascinasjon for, og tidvis (men ikke alltid) imponerende klar innsikt i, menneskers tankeprosesser) har i den forbindelse følgende dialog med Susan, som er barnebarnet hans (ikke spør, det er en lang historie):

“All right,” said Susan. “I’m not stupid. You’re saying humans need … fantasies to make life bearable.”
“REALLY? AS IF IT WAS SOME KIND OF PINK PILL? NO. HUMANS NEED FANTASY TO BE HUMAN. TO BE THE PLACE WHERE THE FALLING ANGEL MEETS THE RISING APE.”
“Tooth fairies? Hogfathers? Little – “
“YES. AS PRACTICE. YOU HAVE TO START OUT LEARNING TO BELIEVE THE LITTLE LIES.”
“So we can believe the big ones?”
“YES. JUSTICE. MERCY. DUTY. THAT SORT OF THING.”
“They’re not the same at all!”
“YOU THINK SO? THEN TAKE THE UNIVERSE AND GRIND IT DOWN TO THE FINEST POWDER AND SIEVE IT THROUGH THE FINEST SIEVE AND THEN SHOW ME ONE ATOM OF JUSTICE, ONE MOLECULE OF MERCY. AND YET – “ Death waved a hand. “AND YET YOU ACT AS IF THERE IS SOME IDEAL ORDER IN THE WORLD, AS IF THERE IS SOME … SOME RIGHTNESS IN THE UNIVERSE BY WHICH IT MAY BE JUDGED.”
“Yes, but people have got to believe that, or what’s the point –“
“MY POINT EXACTLY.”

De små løgnene Døden snakker om her, har alle med magi å gjøre. Og det har de store også, hvis vi ser det fra hans perspektiv – selv om vi i utgangspunktet, som Susan, synes at de store tingene er noe helt annet enn de små. Rettferdighet, pliktfølelse, tilgivelse og kjærlighet er, synes vi, kanskje heller store sannheter enn store løgner. Men grunnen til at de er sannheter er at vi, som mennesker, har valgt å tro på dem. Vi har valgt å stole på den forløsende magien og gi oss over til den. For hvis vi ikke gjorde det, ville ikke tilværelsen hatt noen mening. Hvis vi ikke trodde på noen store, felles løgner, ville vi ikke hatt den felles oppfatningen av “hva det vil si å være menneske” som kanskje er nødvendig for å, vel, være menneske.

I adventstiden i fjor skrev en venninne av meg et nydelig stykke som jeg har tenkt mye på i ettertid og flere ganger gått tilbake for å lese. Det handlet om hvordan vi som voksne må velge bevisst å tro på, og skape, julens magi for at den skal bli virkelig for barna våre – og for oss selv. Og kanskje handler den også litt om at i stedet for at magien mister kraften sin når vi ser trådene vi trekker i og triksene som ligger bak, så kan vi få en “sannere” og på noen måter enda sterkere forhold til den når vi innser ikke bare at det er vi selv som har skapt den, men at det er vi selv som har valgt den. Vi er ikke hjelpeløse skapninger som bare må finne oss i den verdenen og det livssynet vi blir presentert med, vi er sterke og livskraftige mennesker som selv kan velge blant de mulighetene som finnes og dermed ta ansvaret for vår egen skjebne. Og vår egen sjel.

Kunst er magi for voksne. Gjennom kunsten, som i sin natur er løgnaktig, kan vi oppleve og innse sannheter som er for store til at vi kan ta dem inn direkte. Den vakre og sjarmerende filmen Shakespeare in Love handler om teater og kjærlighet, to av de største og viktigste illusjonene vi kjenner; de bygger begge på bedrag (særlig selvbedrag) – noe Shakespeare visste bedre enn de fleste – og på nødvendigheten av å late som vi tror noe er noe annet og større enn det er. Og mirakelet er at fordi vi tror på det, så blir det sant. “It’s a mystery!” sier Geoffrey Rushs rollefigur begeistret gjentatte ganger i løpet av filmen, som irriterende ikke-svar på ulike personers vantro når det gjelder hvordan teateret “fungerer”. Han kunne like gjerne, like irriterende, og like grunnleggende sannferdig, svart det samme på spørsmålet om hvordan kjærligheten “fungerer”.

Låtskriver Stephen Merritt, fra blant annet bandet Magnetic Fields, kommer jeg stadig tilbake til når jeg vil si eller illustrere noe som har med kjærlighet å gjøre. Han dekker det meste av spekteret, fra varm inderlighet via munter forelskelse, satrisk sjalusi og oppgitt kjærlighetssorg til svart, svart bitterhet. Og koblingen mellom teaterets og forelskelsens magi beskriver han i sangen Promises of Eternity (Spotify-link; YouTube-link). Allerede tittelen antyder det umulige og forhåndsdømte i å love hverandre evig kjærlighet, og sangen bruker showbusiness som bilde på kjærligheten. Hva ville skje hvis klovnene sluttet å være klovner, hvis alle sluttet å være gale og tro på magien, men i stedet ble fornuftige, fikk seg ordentlige jobber og la seg i rimelig tid? “All numbers and no mystery, no promise of eternity …”.

Jørund og jeg så filmversjonen av tidligere nevnte Hogfather for et par dager siden. Like etter dialogen jeg gjenga ovenfor, sier Døden til sin datterdatter

YOU NEED TO BELIEVE IN THINGS THAT AREN’T TRUE. HOW ELSE CAN THEY BECOME?

Julen er et av de få store mysteriene vi har igjen. Og sekulariserte (eller eklektisk-spirituelle) som så mange av oss har blitt, så har kanskje det opprinnelige religiøse mysteriet (med Gud som blir menneske) mistet mye av styrken, mens vi kanskje enda mer enn før har behov for en samlende historie, en felles magi, en universell løgn som vi kan dele med hverandre og med barna. Barn er magiske i seg selv, det vet vi alle, vi som er foreldre. Og barnets første møte med julen er en opplevelse som kan minne oss forherdede, ironiske rasjonalister om hva det egentlig vil si å være menneske. For det handler om å være en del av noe større, om å vokse inn i et samfunn og en rolle, og om å velge sin egen vei og sine egne ting å tro på. Er det noe av dette som ikke er magisk?

What if the show couldn’t go on
What if we all got jobs and got to bed before dawn
What if Old Joe had to retire
What if all the stage hands were let go or fired
That’s just like what the world would be
If you fell out of love with me

I can’t let this happen to you
Don’t you let it happen to me
What would our friends and family say if they could only see
If you let this happen to us
Don’t think you’d be setting me free
Wasn’t it you and I who made promises of eternity?

What if the lights didn’t go on
What if the velvet curtain had to be taken down
What if the clowns couldn’t be clowns
And all those painted smiles gave in to plaintive frowns
What if no show ever happened again
No Seven, no 8 1/2, no Nine, and no “10″
All numbers and no mystery
No promise of eternity …

I can’t let this happen to you
Don’t you let it happen to me
What would our friends and family say if they could only see
If you let this happen to us
Don’t think you’d be setting me free
Wasn’t it you and I who made promises of eternity?

Nei, det er ikke Van Damme vs. Dolph Lundgren-filmen fra 1992 jeg tenker på, men Buffy Sainte-Maries klassiske protestvise fra 1964; en beskrivelse av det ansvaret hver enkelt – også hver enkelt soldat – bærer for krig.

Kathryn Bigelows film The Hurt Locker problematiserer ikke spørsmålet om ansvar, men kunne nesten båret samme tittel. Den er ikke en typisk krigsfilm, mer en meditasjon over krig generelt. Og «meditasjon» betyr ikke her at det er en lavmælt eller rolig eller innadskuende film; den er brutal og høyrøstet, men den går ingen steder, narrativt sett. Hovedpersonen, bombeeksperten William James, er en soldat som aldri på noe tidspunkt tenker over sin egen rolle eller sine egne beveggrunner. Han lever på og for adrenalinkicket han får ved å mestre bombene som er laget for å drepe ham; han bryr seg ikke om farene han utsetter seg selv eller andre for, og han har ingen svar når han stilles overfor utbrente medsoldater eller når krigens gru plutselig treffer noen han kjenner. Han kan heller ikke forholde seg til det sivile liv eller kona som venter hjemme – han har ikke noe å bidra med noen andre steder enn i krigen. Han har blitt til en evig soldat.

I en mer klassisk krigsfilm ville han kanskje vært den uvørne helten med det skjeve smilet som enten berger dagen/krigen/jenta, eller som dør heroisk i sluttscenen, avhengig av akkurat hva slags film det var. Her er han ingen av delene. Han trer mer tydelig frem i løpet av filmen, etter hvert som vi ser ham i stadig flere ulike situasjoner, men han gjennomgår ingen utvikling, og det er ingen moral eller noe klart tema å lese ut av historien hans. Sgt. James er kompetent, robust og med en viss macho sjarm, og viser etter hvert at han ikke bare er en lettsindig tøffing som ignorerer alle sikkerhetsregler, men også er i stand til å være støttende og solid når det trengs. Kameraderiet i teamet han leder stikker kanskje ikke så dypt, og det er mer enn halvveis drevet av gjensidig motvilje, men det klinger likevel ekte i enkelte øyeblikk. Begge hans underordnede fremstår som overbevisende personer, og som ganske normale soldater (hvis noe sånt finnes), som teller ned dagene til de skal hjem, som er lojale overfor hverandre og som begge har en mer eller mindre sunn redsel for å ikke komme fra det hele med livet i behold. James har derimot ikke noen dødsangst, og kanskje er det ikke fordi han er så modig (enskjønt han er åpenbart modig), og heller ikke fordi han er dumdristig nok til å tro at han er udødelig (selv om han absolutt oppfører seg som om han tror det), men heller fordi han ikke har fantasi til å forestille seg hva det innebærer å dø, og fordi han heller ikke ser noen spesiell grunn til at han skal overleve. Verden utenfor bombene i Bagdads gater eksisterer knapt for ham, og han har i veldig liten grad noen tilknytning til den lenger. Han har knapt følelser igjen, etter å så lenge ha låst ned all angsten og smerten, alt sinnet, og all den kjærligheten han må ha følt en gang.

Filmen minner meg om to av de beste og mest definerende krigsfilmene noensinne; Kubricks Full Metal Jacket og Coppolas Apocalypse Now. Men begge disse to filmene har en hovedperson som går gjennom en dramatisk personlig utvikling (og i Apocalypse Now også en faktisk fysisk reise) som demonstrerer krigens grusomheter og umenneskeliggjøring. The Hurt Locker har ingen klar begynnelse eller slutt. Den er mer som en kortnovelle; den beskriver en slags tilstand, et øyeblikksbilde av en krig som startet uten at noen lenger husker hvorfor, og av en soldat som ikke vet hvorfor han er soldat, men har glemt hvordan man kan være noe annet.

Jeg vet ikke hvor mange bilder jeg har av ham på vei bort. Han stabber fra oss, går fra oss, sykler, løper, reiser fra oss. Vi følger ham med blikket; aldri helt trygg, mer, er man, når man har lagt en del av hjertet sitt i en annen person, men vi slipper ham av gårde. Vi er dem han skal komme fra, dem han skal forlate, dem han skal fly ut fra. Det er slik det skal være. Tryggheten skal gi ham uavhengighet, ikke binde ham fast i oss.

Han snur seg nesten aldri for å se om vi fremdeles er der. Han vet at vi fremdeles er der. Den vissheten har han i alle fall fått med seg ut.

Jeg har alltid tenkt på meg selv som En Som Leser Mange Bøker, selv om denne betegnelsen en eller annen gang for ganske lenge siden ble grundig forbigått av beskrivelsen En Som Kjøper Mange Bøker, noe leiligheten vår bærer kraftig preg av. De siste par årene har jeg startet på en lang rekke bøker, men i urovekkende stor grad blitt avsporet av en annen bok jeg burde lese, eller av noe annet jeg har funnet på å bruke tiden på i stedet, og det er skremmende få bøker jeg dermed har fullført. Som de fleste som kjenner meg vet, går mye av tiden min med på å «dille rundt på nettet»™, og det er jo morsomt og lærerikt og til tider riktig sosialt, men jeg merker at jeg i mindre grad enn før har roen på meg til å sette meg ned og lese en bok uten å stoppe opp annet hvert minutt fordi jeg må sjekke noe annet.

Det er sånn sett ikke så overraskende at dette er den første boken på en god stund som jeg har greid å lese fra begynnelse til slutt på ganske kort tid. Den er nemlig skrevet av en av skribentene fra The A. V. Club, et online-tidsskrift om populærkultur – primært film, musikk og TV, men også bøker, dataspill, tegneserier, kunst, mat og annet som kan regnes med i det utvidede populærkulturbegrep. The A. V. Club er den publikasjonen jeg vet om som i størst grad tar populærkultur på alvor; ikke på den måten at det er akademiske analyser av kulturuttrykk, men på den måten at det er engasjerte, dyktige og ekstremt beleste (rettere sagt behørte/besette, eller hvilke ord som nå kan brukes om det å ha hørt mye musikk og sett mye film) skribenter som er drevet av en felles kjærlighet til den kulturen de skriver om, og som evner å være kritiske på verkenes egne premisser og å sette dem inn i en passende sammenheng. I tillegg har nettstedet eksepsjonelt engasjerte, vittige, oppegående og påståelige lesere, som kommenterer og debatterer og avsporer og skjeller hverandre ut og stadig glimter til med innsiktsfulle kommentarer som øker verdien på det hele. Til sammen blir dette en slags kombinasjon av kulturpublikasjon og diskusjonsforum som er opplysende, underholdende, medrivende og temmelig vanedannende.

Nathan Rabin er en av filmkritikerne tilknyttet The A. V. Club, og han ga tidligere i år ut en selvbiografi med tittelen The Big Rewind – A memoir brought to you by pop culture. Jeg synes alltid det er noe litt tvilsomt med at folk som er åpenbart yngre enn meg skriver selvbiografier, men denne er litt annerledes på flere måter. Både på den måten at forfatteren faktisk har hatt en interessant oppvekst («interessant» her i samme betydning som i den påstått gamle kinesiske forbannelsen «May you live in interesting times»), og på den måten at boken i stor grad er bygd opp rundt den populærkulturen som, etter hans eget utsagn, reddet livet hans som barn og ungdom, som ga ham noe å holde fast på for å overleve depresjonen som har preget ham hele livet, og som nå i stor grad er det livet hans dreier seg om, både profesjonelt og privat.

Man kunne se for seg at en slik vinkling på livet ville fremstå som grunn. Man kunne tenke seg at det å relatere viktige opplevelser og genuint private tragedier til The Simpsons og raptekster kunne føles forflatende og bagatelliserende, og at det personlige og ekte ville forsvinne under det påtatt komiske og sarkastiske. Og jeg har lest omtaler som mener omtrent dette; at Rabins oppveksthistorie er tragisk interessant og at han nok skriver godt og medrivende, men at historien blir skjemmet eller forflatet av de stadige overgangene til omtale av populærkulturelle fenomener, og den nesten tvangsmessige sarkasmen.

Jeg er ikke enig. Kanskje mye fordi jeg kjenner så godt igjen den måten å beskrive verden gjennom et språk preget av felles referanser i form av filmsitater og pop-ikoner, og fordi vekslingen (og vekselvirkningen) mellom genuine følelser og satire føles både naturlig og kjent. Dette er vel ikke et genialt mesterverk, selv om jeg både lo og … ja, om ikke akkurat gråt, så i alle fall ble berørt og/eller rystet flere ganger underveis. Noe som stadig slo meg mens jeg leste, var at språket fløt lettere og personen bak ofte trådte tydeligere frem i de partiene som dreide seg om en film eller en artist han setter pris på, enn i de delene av boken som direkte omhandler ham selv og ting han har opplevd. Og kanskje er dette en svakhet ved boken, eller ved forfatterstilen – men opplevelsen av at det er enklere og tryggere å skrive om andre, eller om noe man føler er mer allmenngyldig, enn å skrive om sin egen person (særlig hvis det er vonde minner det er snakk om), den kjenner jeg nok igjen til at den er med på å gi meg en klarere følelse av hvem forfatteren er. Og det er litt av poenget med en selvbiografi, vel? Samtidig skinner staheten og ønsket om å få dette riktig tydelig gjennom, og Rabin har en imponerende evne til å gjengi detaljerte beskrivelser av vanskelige perioder i livet sitt (de vanskelige periodene ser ut til å i stor grad ha overlappet, slik at de til sammen utgjør mer enn de visstnok bare 33 årene han har levd) med både ærlighet og sårhet og humor. Og selv om jeg ikke kjenner alle de kulturelle referansene han bruker så mange av, synes jeg de fungerer godt både som illustrasjoner og som kontrasterende bakgrunn til livshistorien hans.

Det er ellers verdt å høre dette intervjuet , hvis man ønsker en rask liten innføring i hva boken dreier seg om og hvilken innstilling Nathan Rabin høres ut til å ha til ting generelt.

sa Robyn Hitchcock på et tidspunkt under konserten i går kveld. Om man ser konserten på YouTube, går man i så fall glipp av temmelig mye. «Absurd» er et litt oppbrukt ord som egentlig ikke sier så veldig mye; anekdotene og kommentarene Hitchcock kommer med mellom sangene er veldig stream-of-consciousness, forsåvidt i likhet med mange av sangene hans («This song comes from the hypothalamus. The hypothalamus is a part of the brain. [peker på hodet sitt] It controls dreaming. – But you can’t control dreaming.»), men det han sier og det han synger har veldig ofte ikke noen åpenbar sammenheng. Kanskje er den eneste sammenhengen det at begge deler springer ut av hans egen originale kreativitet, eller kanskje er introduksjonene og kommentarene faktisk ment å komplettere eller på annen måte kaste et nytt slags lys over tekstene hans.

Og ikke bare hans egne tekster. Han ville for eksempel markere at det var Bryan Ferrys fødselsdag i går, og introduserte More Than This med «this is a song Bryan Ferry wrote about the city of Bergen». Jeg antar jo uten videre at dette ikke er sant, men likevel gir det jo en interessant ny vinkling på sangen! Ett av ekstranumrene var The Doors-låten The Crystal Ship, og før han sang den, kunne han fortelle at The Doors kom fra Lillehammer. Bortsett fra Jim Morrison, som kom fra Stavanger. «You can tell by his accent. You can, I mean – I can’t.» For eksempel. Vi lo veldig mye.

Men mest sang han sine egne sanger, mange gamle, noen få nyere – Goodnight Oslo er en sang han har spilt på konsert (i alle fall i Oslo) i årevis, men som nå også har kommet på plate og til og med har blitt tittellåt. Norge figurerer ellers i flere av sangene hans; han fortalte om Raining Twilight Coast (som er fra Eye (1990)), både i går og da vi hørte ham synge den på John Dee for syv år siden, at den handler om eller foregår i Norge. I alle fall starter den der, men den beveger seg ganske raskt inn i Robyn Hitchcocks særegne univers, som ofte i stor grad er befolket med sjødyr – fisker og skalldyr og mer ukjente, uforståelige skapninger. Og plutselig, etter disse drømmeaktige, submarine bildene, kommer en intenst fremført linje som gjør vondt hver gang jeg hører den:

‘Cause I’m a fish, baby, with a shimmering skin
And I find an opening, and I slide right in
The sea’s my mother, pea-green and wild …
There’s so many ways you can screw up a child!

Noen setliste noterte jeg meg ikke, og mange av sangene kjente jeg ikke engang fra før. Men han sang tittelsporet fra I Often Dream of Trains (1984), som ikke engang Jørund hadde hørt live før (og han har sett ham ganske mange ganger etterhvert), og han sang Raymond Chandler Evening fra Element of Light (1986); det er alltid morsomt å se hvilke av de ordentlig gamle favorittene som kommer på denne konserten. Og som mannen i mitt liv sa etterpå, så er det jo synd at så få kommer og hører på, men det er ganske kult å ha en favorittartist som man uten problemer kan stå to meter fra omtrent hver gang han står på scenen, og som man kan hilse på etterpå og få et «see you next time» med på veien.

I 1991 fikk (eller rettere sagt laget) Jørund muligheten til å intervjue Robyn Hitchcock da han var i Oslo. En av de siste tingene han spurte om den gangen var hvor Hitchcock så seg selv om tyve år. Svaret var at han nok antagelig fortsatt spilte – «probably with a guitar, hopefully with an audience». Vi antar at han er fornøyd med sin tilværelse som høyt respektert, men lite berømt artist, og det virker åpenbart at han synes det er morsomt å reise rundt og spille konserter for noen håndfuller mennesker på små scener og i klubber og puber og bakgården på Palace Grill. Vi gjør i hvert fall gjerne vårt for å hjelpe til med å holde ham med publikum.

Bakgården på Palace Grill var for øvrig et veldig hyggelig sted å være på konsert. (Og alle som selv har en iPhone vet hvor nært scenen jeg stod når de ser bildet!)

– Innimellom alarmene (jeg åpnet ikke øynene før tre kvarter etter at den ringte for første gang) satt jeg fast i en seig drøm, og jeg er ikke sikker på om det var jeg som holdt fast på den eller den som holdt fast på meg. Jeg stod i stuen til foreldrene mine og så ut gjennom det store stuevinduet, og plutselig ropte jeg høyt ut: “Hval! Se!”. Det var en diger hval som hoppet opp i luften og landet igjen – en delfin, tror jeg, men mye større enn vanlige delfiner; så stor at jeg så alle detaljene helt tydelig selv om den var et godt stykke unna. Og like under vannoverflaten så jeg andre hvaler også, en hel flokk av dem var det.

Jeg ble så umiddelbart begeistret at det tok noen tidels sekunder før jeg i det hele tatt så det jeg egentlig skulle ha reagert på først – at havet stod nesten helt opp til huset! (Og huset var opprinnelig, sånn akkurat for denne drømmens del, en god del lengre vekk fra sjøen, både i luftlinje og i meter over havet, enn det er i virkeligheten.) Før jeg rakk å si noe om dette, så jeg den store bølgen som kom mot oss fra sør. Uavvendelig og enorm var den, og aldri er man vel mindre enn konfrontert med havet.

Den traff huset, akkurat i hjørnet ved vinduet der jeg stod som limt fast til gulvet – men usannsynlig nok ble huset stående likevel, mens bølgen rullet tilbake. Nå var ikke vannet glassklart lenger, som da jeg så hvalene for et øyeblikk siden, det var grumsete og grått og himmelen var full av vann og tåke, og sikten var nær lik null. Den neste bølgen kom enda mer rolig dommedagspreget, men fremdeles stod vi der, uskadde, hele familien hjelpeløst stirrende på de ødeleggende vannmassene.

Plutselig gled skodden til side, og jeg ropte ut igjen – “se, se på det fantastiske været!“, noe som jo var en ganske absurd ting å si i denne sammenhengen, men det var som om luften og solen og himmelen og alt var klarere enn noengang før, og vi kunne se alt, hele distriktet, som fra et lavtflyvende fly, og med alle detaljer. Så da tåken rullet helt tilbake, og det viste seg at havet hadde trukket seg tilbake dit det var før, kunne vi se hva som hadde skjedd med kystlinjen langs landet alle steder: Bølgene hadde gjort unna millioner av års erosjon på ti minutter, og hadde ikke bare fjernet alt fra de nederste hundre meterne langs hele kysten – vei, vegetasjon, bebyggelse – men selve grunnfjellet var så rasert av vannmassene at det var hull gjennom, helt over til neste fjord eller sund, mange steder. Det var et helt fremmed landskap vi stod og stirret ut over. Helt fremmed, og helt øde. I verdens aller vakreste vær.

Først sent utpå neste kveld kom jeg på at det siste jeg hadde sett før jeg la meg var introen til Watchmen. Musikken som spilles der er Bob Dylan som synger The Times They Are A-Changin’, og sangen surret i hodet mitt både da jeg la meg og da jeg våknet.

Come gather ’round people wherever you roam
And admit that the waters around you have grown
And accept it that soon you’ll be drenched to the bone
If your time to you is worth savin’
Then you better start swimmin’ or you’ll sink like a stone
For the times they are a-changin’ …

Langt bak i ikke-helt-bevisstheten tror jeg det har ligget en idé om at senere, når han blir bedre og vi får det mindre travelt, da kan vi be ham komme på kaffe eller bli med på kino igjen eller noe annet. Men mer tid får man jo aldri, og så skulle han aldri komme til å bli bedre. Og nå ligger det i stedet, langt bak der, en liten sorg over det, og over de få gangene vi var i kontakt, sammenlignet med de mange gangene jeg bare tenkte på det.

Jeg har helt sikkert aldri kjent noen andre som så mange mennesker hadde en oppfatning om. Og det er noe litt underlig ved å ha et så langvarig forhold til noens offentlige persona, og et så mye mindre (og ganske annerledes) forhold til privatpersonen. Nå sitter jeg og søker opp blogger og diskusjonsfora der folk bidrar til den desentraliserte kondolanseprotokollen, eller den videre mytebyggingen, eller begge deler, og deltar på den måten rent privat i denne merkelig rørende felles markeringen.

Og så leser jeg gamle mailer og Usenet-innlegg og er trist over at det ikke kommer flere. Ikke flere aggressive rants eller avanserte tekniske utlegninger, ikke flere sylkvasse sarkasmer, vennlige meldinger eller morsomme kattehistorier.

Dagen etter at sønnen vår ble født, fikk jeg en mail der det blant annet stod

Duverden. Dette må være et av de grelleste eksemplene på hvordan det går når man bare lar tiden gå uten å treffes. Et helt svangerskap til ende!

Gratulerer til dere alle tre! Og så er jeg lei for at vi ikke har sett noe særlig til hverandre. Som foreldre håper jeg ikke dere blir opptatt i 18 år eller så.

Jeg tenkte alltid at det er klart vi må få til å treffes likevel. Men så ble det aldri noe av det.

Hvil i fred, Erik.

Han er så av den gamle skole at jeg egentlig tviler på at det var noen skole da han begynte. Han har aldri fått med seg – eller i alle fall aldri sett poenget ved – moderne ideer som ironi, sponsing, frisører eller publikumsfrieri, og ser antagelig med dyp skepsis på alle disse tingene, som jeg vil tro han bare synes ville komme i veien for et rotfestet engasjement i det han gjør. Det er ingen tvil om at han mener hvert eneste ord og hver eneste akkord. Og det er ikke vanskelig, hvis det er det man har lyst til, å kalle mange av ordene (og akkordene, for den del) for pretensiøse i all sin ekthet, men jeg tror man ville slå seg litt i stykker mot integriteten hans om man prøvde altfor hardt på det. Det er nesten litt rart at noen som er så lite interessert i publikummet sitt spiller så mange konserter som han gjør, men han liker åpenbart veldig godt å spille, og da kan han kanskje like gjerne gjøre det på en scene. Og selv om han bare gjorde tegn til å i det hele tatt ha sett publikum omtrent to ganger i løpet av kvelden, hadde han det veldig morsomt sammen med bandet og så ut til å være i aldeles strålende humør.

Han startet helt akustisk, med bare seg selv, munnspillet sitt og en gitar (og på den tredje låten, den salmelignende Mother Earth, et orgel), og det slo meg hvor flott stemme han fremdeles har, og hvor sterkt han fremdeles tror på de gamle sangene sine. Da bandet kom inn, og de fortsatte med mer Harvest Gold og After the Gold Rush, begynte jeg å anta at det tydeligvis var den Neil Young som har lett hele sitt liv etter et hjerte av gull vi skulle få møte i dag, og ikke den Neil Young som lagde Arc-Weld og Sleeps with Angels. At det skulle bli en ren country-vise-konsert, altså, og det kunne jeg jo sikkert avfunnet meg med. Inntil han fikk en elgitar rundt halsen og startet på Hey Hey, My My, det mest skamløst wannabe-rock-anthem-refrenget sitt, som fikk opp entusiasmen til det temmelig gråsprengte publikummet til nær ekstatisk. Og videre utover vekslet han mellom feedbackrocken sin og countrysangene, som med enkle steelgitar-riff nesten kunne blitt kalt redneckmusikk – hvis man ikke hørte på tekstene, altså, siden de typisk handler om lynsjing og massakrering av indianere og andre mindre nynne-verdige temaer.

Rockin’ In The Free World var, ikke uventet, det neste nummeret som fikk jubelen til å nå de store høyder igjen. Det er nesten merkelig at en låt som i så stor grad var skrevet spesifikt som en anti-Bush-låt (og da Bush senior, med sine ”thousand points of light” og ”a kinder, gentler nation”) har overlevd så godt og fremdeles virker så relevant som den gjør. (Og jeg begynner alltid nesten å grine når han kommer til ”That’s one more kid that’ll never go to school – never get to fall in love, never get to be cool …”)

Han er, som sagt, ikke ironisk, og han er nesten aldri subtil eller ”flink”, men han er innimellom ganske poetisk. ”Every junkie’s like a setting sun” og ”Only love can break your heart” er to av linjene jeg kommer på, selv om han ikke sang noen av dem i kveld. Han sang derimot “The same thing that makes you live can kill you in the end”. Og det aller siste ekstranummeret var, som ventet, den sangen som inneholder linjen ”I am just a dreamer, but you are just a dream”, og som har det vakreste refrenget han noen gang har skrevet: ”You are like a hurricane, there’s calm in your eye …”.

Det slo meg underveis at Neil Young nok egentlig ikke er helt min ”type” artist. I alle fall ikke hvis jeg skal se på de andre store, gamle konsertfavorittene mine. Tom Waits, David Bowie og Nick Cave, for eksempel, er alle tre omtrent like mye skuespillere som musikere. De spiller på og henvender seg til publikum hele tiden mens de står på scenen, og de iscenesetter seg selv både under konserter og i karrieren sin som helhet. Young er så ”ærlig” at det egentlig burde være vanskelig å svelge for et barn av ironigenerasjonen. Men jeg tror tydeligvis nok på ham til at det fungerer. Og så er jeg vokst opp med pre-ironiske viser og tidlig rock og country, da, det har kanskje også hatt litt å si.

August har begynt på skolen. Er ikke det ganske absurd? Ble ikke han nettopp født? Satt ikke vi nettopp her med baby-in-box på stuebordet og tenkte “OK, hva nå?”

Jeg innser at fødsel sent på året kombinert med seksårsreformen betyr at han er over halvannet år yngre enn jeg var da jeg begynte på skolen (og nypubliserte bilder på Facebook tilsier at til og med da var vi ganske små …), men det er likevel underlig. For et år siden virket det komplett umulig å forestille seg at han nå skulle være skolegutt, men i løpet av det siste året har det tydeligvis skjedd ting som har gjort dette mulig likevel. Han har vært spent, det er åpenbart for oss andre, men han har ikke sagt så mye om skolestarten, og det har ikke sett ut som om han har gruet seg heller. Men han har vært i sin egen verden og mumlet lavt for seg selv (for det meste på tysk!) store deler av tiden. Når han nå omsider er på plass, har hatt fire skoledager, har gjort lekser tre ganger og allerede lært L (offisielt, altså!), virker det som om han har falt på plass på mer enn én måte. Nå vet han nemlig hva og hvor dette er, hvor klasserommet hans er og hva som er hans plass (forrest på vindusrekken), hvem som er hans klassekamerater og hans lærer, at postmappen alltid skal ligge i ranselen og at når man gjør skolearbeid, skal ranselen stå ved siden av stolen. Det er Veldig Viktig.

Ranselen var, og er, han veldig stolt av, og vi var også ganske fornøyde med at den ikke ser
så ille ut (denne vurderingen foretas nemlig mens man tenker veldig hardt på hva som var alternativene). Den måtte naturligvis foreviges første skoledag. “Ta bilde av ryggen min, mamma, med sekken på!”

Og med nye joggesko, nystrøken skjorte og den obligatoriske Schultüte (”skolepose”, med godter og gaver i) møtte han glad og forventningsfull opp første skoledag:

Det ble en hyggelig velkomst, klassen er liten og oversiktlig og læreren virker søt og blid. Dagens eneste skuffelse var at Tüten ikke skulle åpnes før vi kom hjem igjen, men noen hver kunne jo bli litt grinete av å gå og bære på noe så spennende i timevis med stadig dalende blodsukker. Og allerede neste dag fikk de sin første lekse.

Bekymringer og nostalgi er vi mange som føler på i disse dager. Et lite knippe ekstrabekymringer får man med på kjøpet når man har gått for et utradisjonelt skolevalg i stedet for å defaulte til nærmeste offentlige skole. Alt som eventuelt går galt blir liksom vår feil i enda større grad da. Men ingen skal i alle fall kunne beskylde oss for å ikke ha tenkt gjennom valget. Og foreløbig har vi en god følelse for det hele. Det må vi kunne si. :)

Vi har vært i Paris, på ikke bare én, men to konserter med Tom Waits. Og det eneste å angre på i den sammenheng må være at vi ikke også dro til for eksempel Praha og fikk med oss en konsert eller to der også. For maken til show får man ingen andre steder jeg vet om.

Begge kveldene åpnet med Lucinda/Ain’t Going Down To The Well og fortsatte med en nesten ugjenkjennelig versjon av Rain Dogs, men den andre kvelden ble etter hvert noe annerledes enn den første. Ingen Cemetary Polka, All The World Is Green (som jeg gråt på ordentlig av), November (som han visst spilte for første gang på hele turneen, ifølge de galeste, jeg mener mest dedikerte turnéfølgerne vi traff) elller Come On Up To The House (som avsluttet ekstrasettet den første kvelden). Heller ingen The Briar and the Rose, eller for den del Trampled Rose (som jeg forrige gang hørte sunget live av Allison Krauss i Oslo Spektrum), men derimot dro han blant annet Black Market Baby, Lucky Day, Hold On (som jeg alltid tenker meg at Bruce Springsteen må sørge litt over at han ikke har greid å skrive), God’s Away on Business, og som ekstranummer Jockey Full of Bourbon og Anywhere I Lay My Head. Og begge kveldene spilte de den samme fantastiske versjonen av Hoist That Rag, med Oliver Waits som støttespiller til storebror Casey (som er turneens “ordentlige” trommis) — Oliver spilte her på hva-de-nå-heter, de store, kule trommene som stod forrest på scenen og som han holdt hovedrytmen på). Begge kveldene fikk han dessuten publikum med på å synge refrenget på Innocent When You Dream. Og til tross for ganske store forskjeller i settet: han spilte nøyaktig 25 låter hver kveld, og brukte temmelig nøyaktig 2 timer på det hver kveld. Vi snakker om profesjonelle og meget erfarne entertainere her.

Erfaren som Waits er, har han, også utenom selve låtene, et grep om publikum som er i særklasse — han finner seg ikke i noe tull, men han sier fra så totalt morsomt og avslappet at ingen kan finne på å ta seg nær av det. Den andre kvelden var det en del som begynte å klappe takten på en låt ganske tidlig i settet, og Waits slo straks av sangen og forklarte bestemt, men totalt avvæpnende, at “when you clap, and you are just a little bit off, that throws me off as well,” og ba derfor om at vi ikke skulle klappe unntatt når han ba om det, “but hey, I know what you’re thinking, and don’t worry — you’ve not worked much together before, have you?” Han avsluttet med å forklare at det tar tid å lære seg å spille sammen, og at det er viktig at det er én som dirigerer, og “you can tell that I’m the conductor, ’cause I’ve got the hat” — og så startet de igjen, og ingen turte å klappe utenom tur resten av kvelden.

Han er naturligvis også en historieforteller av stort format, ikke bare i sangene sine, men også innimellom dem, og det var morsomt å se ham to kvelder på rad fortelle helt forskjellige anekdoter. Det virker tydelig at han stortrives på scenen, men at han ikke kunne tenke seg å kjøre det samme detaljstyrte showet flere ganger, og det gir et ekstra snev av autentisitet til det hele, det gjør det. “Autentisk” er et ord som kan virke merkelig å bruke om en entertainer som er så tvers gjennom teatral som Tom Waits, men det er alltid noe i uttrykket hans som skinner gjennom som ekte, samme hvor mange roller han skriver og regisserer og spiller. Hver låt er som et eget lite teaterstykke som han fremfører med total innlevelse og med sin egen, merkelige form for styring av hele showet. Det er åpenbart at det er han som har hatten, som han selv sier, og det er ingenting som er tilfeldig og ingen soloer som varer lengre enn de skal. Men samtidig virker det hele så avslappet og laidback at man nesten kan innbille seg at alt sammen er like improvisert som de absurde historiene han forteller om insekter og frosker og hvorfor man egentlig har sitronsaft på fisken man spiser. Og de få teater- eller spesialeffektgrepene han bruker er uhyre enkle og nesten karikerte — en bowlerhatt overdrysset med små speil, som fungerer som discokule i lyset fra lyskasterne; håndbevegelser som en spastisk mimeartist; billig glitter som helles ned fra bjelken over ham som avslutning på Make It Rain — men han bruker dem effektivt og med fullt alvor, og dermed transcenderer de seg selv og fremstår som ekte, og jeg blir sittende og tenke på for en fantastisk sirkusdirektør han kunne vært i et annet liv. Han er en gudbenådet og karismatisk entertainer som enkelt sjonglerer med alle elementene i forestillingen, både bandet, publikum, effektene, røykmaskinen han tramper på, låtene og arrangementene, og sist men ikke minst den kanskje største effekten av alle: sin egen fantastiske stemme, som bare slipper ut når han synger (når han snakker, hviskehveser han nesten nasalt, men når han virkelig synger, med hele stemmen, fra magen, ville han fylt hele det fantastiske gamle teateret selv uten mikrofon).

Etter konserten traff vi noen andre, mest norske, konsertgjengere på en kafe ikke så langt unna. Det var lørdag kveld og ganske fullt, og det ville åpenbart være umulig å finne bord til oss alle på denne tiden av døgnet, i alle fall ute, der vi helst ville sitte. Men mens vi stod der og diskuterte, spratt kelneren frem, tellet oss og bygget straks opp flere bord lengre borte på fortauet og tryllet frem stoler fra rundt omkring — voilá, og hva ville vi ha å drikke? Vi ville ha øl, og mange ville røyke. Og noen av røykerne fortalte oss lattermildt om baren de var på kvelden før, der de hadde bedt om askebeger, men kelneren hadde sagt at det var forbudt etter røykeloven, så bare kast sneipene på gulvet. “C’est Paris, hein?”

Men naturligvis kan man ikke forvente at to så overbevisende fremføringer av Make It Rain to dager på rad ikke skal føre med seg konsekvenser. Og regnet kom en times tid før stengetid. Som ekte Rain Dogs lot vi oss ikke affisere så altfor mye, selv om det nybygde bordet stod godt utenfor rekkevidde av taket, men etter hvert trengte vi oss likevel sammen med de mer lokale. Hvor den franske damen egentlig kom inn i bildet, er jeg ikke sikker på — var hun på konserten, eller var det bare noen av oss som kom i snakk med henne på kafeen? — men da det stengte, i ettiden, var hun i alle fall uhyre entusiastisk innstilt på å få oss med til en bar som hadde lengre åpningstid. Hun dro oss avgårde i regnet, som på dette tidspunktet hadde blitt ganske kraftig. Vi hadde fått akkurat nok øl til at mer øl hørtes ut som en strålende idé, og antok at denne baren sikkert var like i nærheten, så vi (på dette tidspunktet omtrent 10 stykker) hengte oss på og langet ut gjennom regnet. Etter hvert som tiden gikk og vi ble våtere og ingen umiddelbar bar manifesterte seg, ble noen leie og dro hjem; etter hvert som gatene ble smalere og mer totalt menneske- (og bar-) løse og de to etter eget utsagn fastboende virket stadig mer usikre på om vi egentlig gikk riktig vei, forsvant enda flere. Men noen ganske få av oss hang på til siste slutt, og slutten viste seg å være ikke bare én, men to barer som begge hadde åpent til fem. Imidlertid var det flere i Paris som hadde lyst til å være på bar lenger enn til ett, så begge steder var veldig fulle og med kø, og vi var gjennomvåte og begynnende kalde og hadde ikke engang like lyst på øl lenger, så Jørund og jeg bestemte oss for at hotellet vårt virket mer forlokkende og forlot selskapet.

Nå var det selvsagt ikke uten videre trivielt å finne riktig retning hjem, langt mindre å finne en drosje, men vi la nå trøstig i vei og regnet(!) med at det ville ordne seg etter hvert, og det gjorde det da også. Etter ikke så mange kvartaler i presumptivt riktig retning greide vi å praie en drosje, og Jørund hadde til og med en kartlapp med adressen til hotellet vårt på, så sjåføren hadde noe å putte inn i GPS-en sin. Turen kostet omtrent det samme som det taksameterne i Oslo starter på (i alle fall klokken tre lørdag natt), og tok ikke altfor mange minutter. Vi fikk riktignok raskt en ny utfordring, i og med at døren til hotellet var stengt, og resepsjonen mørklagt, men dette lot seg løse relativt snart med litt dørklokkeringing og vindusbanking for å vekke den arme, sovende vakten. (Man kan banke ganske overbevisende når regnet høljer ned og man begynner å bli veldig lei av å være ute i det, nemlig.)

Det dundret av regn mot vinduet vårt hele natten. Man kan ikke annet enn være glad Tom Waits har valgt å ikke bli noe farligere enn musiker. Tenk om han hadde tømt all karismaen og alle overtalelsesevnene sine, for ikke å snakke om all den åpenbart okkulte energien, inn i for eksempel politikken i stedet!

Jeg greier stort sett alltid å se komedien i det tragiske og noe bakenforliggende tragisk i det meste som er genuint morsomt. Det slo meg nesten rett på rygg å oppdage og nesten overdose på en artist og låtskriver – Stephin Merritt – som gjør dette i nær sagt alt han lager, og som oftest har så mange lag av selvironi og bitende sarkasme at det er et sjokk når en tekstlinje plutselig står frem mot dette bakteppet som helt naken og åpenhjertig. For en lytter-leser som meg er det nettopp slike plutselige, trass-i-alt-ærlige linjer som griper tak i meg som virkelig sanne – og på Magnetic Fields-platene mine (så langt 69 Love Songs, i og Distortion) er det mange slike øyeblikk.

Humor er et flyktig og subjektivt og mangesidig begrep som er vanskelig å definere, men ett utgangspunkt for en definisjon er at det dreier seg om uoverensstemmelse mellom form og innhold. Og uoverensstemmelsen mellom de ofte muntre melodiene og skranglete instrumentene på den ene siden, Stephin Merritts karakteristiske og nær monotont uinteresserte stemme på den andre siden, og de noen ganger bitende og andre ganger hjerteskjærende tekstene på den tredje siden, er slående nok til å være morsom i seg selv. Det er morsomt, på en nesten Tom Lehrersk måte, når det entusiastiske Yeah! Oh, Yeah!-refrenget kommer som svar på det ene spørsmålet mer tragisk og grotesk enn det forrige: “What a dark and dreary life\\Are you reaching for a knife?\\Could you really kill your wife? – Yeah! Oh, yeah!”. Og I Don’t Believe You, som var den første sangen jeg oppdaget, har en distanserende lekende ordbruk som igjen skaper humor ut av en situasjon som kunne vært banalt tragisk, og dermed gir den ekstra dybde: “So you quote love unquote me? \\Well, stranger things have come to be \\But let’s agree to disagree \\Cause I don’t believe you”.

Nødrim og overraskende metaforer er noe jeg alltid har hatt et bløtt hjerte og en løstsittende latter for. Robyn Hitchcock er en mester på området som jeg har satt pris på i mange år, og Stephin Merritt minner meg ofte om ham, med kanskje mer personlig bitterhet og mindre surrealisme. (If There’s Such A Thing As Love (”… I’m in it!”) får meg for eksempel alltid til å tenke på Hitchcocks So You Think You’re In Love (”… Well you probably are.”).) Vendinger som “A pretty girl is like a violent crime \\ If you do it wrong you could do time” og “The cactus where your heart should be has lovely little flowers \\ so though it’s always pricking me my ardor never sours” gjør det enda mer effektivt når noen linjer plutselig står rett opp og ned og bare er ekte og såre: “Cause I always say ‘I love you’ when I mean ‘turn out the light’ \\ and I say ‘let’s run away’ when I just mean ’stay the night’ \\ but the words you want to hear, you will never hear from me \\ I’ll never say ‘happy anniversary’ …” (I Think I Need A New Heart). Eller ta den Morrissey-bitre I Thought You Were My Boyfriend, i og for seg tematisk sett en forholdsvis alminnelig variant av Will You Still Love Me Tomorrow-problematikken, som jo transcenderer kjønn og legning (”You told me you loved me, I know where and when \\ Come sunrise – surprise, surprise! – the joke’s on me again.”), men som har én enkelt linje som jeg tenker meg handler om en type bitterhet kanskje homofile kjenner ekstra godt til: “Some guys have a beer and they’ll do anything …”.

Og så er det It’s Only Time, som ikke er ironisk eller sarkastisk eller objektiv eller morsom eller bitter eller noe som helst annet enn en genuint vakker og ett hundre prosent åpen og overbevisende kjærlighetserklæring: “Why would I stop loving you a hundred years from now? \\ It’s only time. \\ It’s only time”. Og Merritt legger av seg det liksom-uinteresserte og synger med en inderlighet mange alminnelige croonere ville drept for.

På den nyeste platen, Distortion, brukes kvernende, støyende instrumenter, feedback og forvridd stemmeklang til å skape et lydbilde man nesten drukner i; noen lyttere vil kanskje oppleve dette som mer musikalsk interessant enn en del av de tidligere albumene, som ved overfladisk lytting kan virke nesten banale. Tekstene, de som er det mest sentrale i mitt store svermeri for Merritt, er kanskje mindre slående her enn på de tidligere albumene – eller kanskje ikke, de er fremdeles innimellom tidvis bitende og såre og gjenoppliver gamle klisjeer, som i Till The Bitter End, der jeg-personen synger “I will love you till the bitter end … \\ and all the bitter moments till then!”. Og Too Drunk To Dream er en perle, både lyd- og innholdsmessig, i tillegg til noe av det mest catchy jeg har hørt på lenge.

Stephin Merritt er hovedkraften bak minst tre andre band; jeg har anskaffet de to platene til The 6ths, og særlig falt for Hyacinths & Thistles, som jeg har sett omtalt både som hans beste og hans verste plate. Den kan i alle fall fremvise linjer som “I have lain awake through the longest hours wondering whether to cry or scream \\ You can take my heart It was always yours Just give me back my dreams”, og ikke minst “[T]he dead only quickly decay \\ they don’t go about being born and reborn \\ and rising and falling like souffle \\the dead only quickly decay”.

Jeg kommer nok til å kaste meg over produksjonen til Future Bible Heroes og The Gothic Archies også. Sistnevnte består bare av Merritt selv, og på hans/bandenes egen hjemmeside står det at “What makes this band different from The Magnetic Fields is that any glimmer of hope is absolutely extinguished.” Det høres lovende ut, slik jeg leser det.

Jeg ble så opphengt i det med oppussingen at jeg glemte andre oppdateringer i forrige post. Det var jo flere punkter jeg hadde tenkt å nevne, kanskje særlig det at jeg har begynt å trene (jeg har begynt å trene!) – helt på ordentlig, på treningsstudio, med personlig trener og alt mulig. (Verden står fremdeles, selv om det er flere uker siden påske.) Jeg har dessuten forstuet ankelen grundigere enn noen gang før (det høres sikkert ekstra morsomt ut kombinert med det første punktet, men faktum er at det skjedde på vei til barnehagen og ikke hadde noe med overmodig trening å gjøre i det hele tatt) og halter derfor rundt med skinne på venstre legg for å holde leddet stabilt til leddbånd og slikt er noenlunde grodd.

Og sist, men ikke minst, har jeg fått meg en slik en:

Som en del vet, har vi mer eller mindre tvangsmessig pusset opp deler av leiligheten nå i vår. Og i dag, etter et par lengre forsinkelser (som imidlertid har blitt håndtert veldig greit, slik at vi har hatt fungerende kjøkken så å si hele tiden), er alt det håndverksmessige på plass, det mangler bare et par knagger på badet. I den anledning tenkte jeg jeg kunne vise frem hvordan bad og kjøkken har blitt – sånn for det tilfelles skyld at jeg har lesere her som ikke allerede har sett disse bildene et annet sted. :)

Badet, som er på omtrent halvannen ganger halvannen meter, er vi spesielt fornøyd med; her er alt nytt, fra skrapede murvegger og opp til inventar, dusjgarnityr og dør.

(Klikk på det første bildet for å se hvordan det var før.)

På kjøkkenet er det mindre som er nytt, det var bare vask og kran som måtte byttes, men vi benyttet anledningen til å få oss ny kjøkkenbenk og å få montert den nye koketoppen (som drives med induksjon og dermed gjorde at vi måtte bytte ut hele gryteparken også). Og så fant vi ut at vi ville ha hvite fliser over benken i stedet for den gulmalte strien. Er vi riktig heldige, får vi ånden over oss og maler resten av veggene også hvite en av dagene.

Den største forandringen er naturligvis at benken er fullstendig ryddig – eller “helt tom!”, som August erklærte i går – og slik vil det ikke fortsette å være særlig mange timer. Vi er likevel og i alle fall godt fornøyd med resultatet. På stuen har det også blitt endringer, idet vi fikk håndverkerne til å rive den svære peisen vår (”med det samme de var her”) og vi (dvs. Jørund) dessuten har fått to nye malerier. Her skal det imidlertid litt hvitmaling til, og sannsynligvis også en nett liten peisovn på plass, før rommet egner seg til å tas skrytebilder av.

Alt i alt, sammen med fjorårets ombygging av stue og spisestue slik at vi nå har barnerom og bibliotek, mener vi å ha oppgradert leiligheten ganske grundig i forhold til for et år siden. Nå blir vi i alle fall nødt til å bli boende!