Restaurant-bildeblogging

May 26th, 2016

Vi har alltid syntes Maaemo var fantastisk. Kunne de virkelig ha blitt enda bedre, i og med at de hadde fått enda en stjerne siden forrige gang? Jo, jeg tror nesten det. Enda mer presist komponerte smakskombinasjoner. Enda sterkere sesongpreg på menyen.

Og et aldeles fantastisk servicenivå. Enda 5 av de 16 kokkene var på tur til Lofoten, noe man kunne trodd ville føre til mer press på de ansatte som var til stede, tilbrakte hovmester Benjamin stort sett hele kvelden sammen med oss – vi hadde «Kitchen table», som er Maaemos navn på det som ofte heter «chef’s table», altså det ekstrabordet som ligger rett ved siden av kjøkkenet – og ga aldri inntrykk av at han egentlig hadde det for travelt til å prate. Jørund og jeg var der sammen med tre venner, og det var en aldeles strålende kveld på alle vis.

22 serveringer ble det, med smått og stort. Jeg tok bilde av alle.


Varm kantarellkjeks med kantarellkrem og et flak av innkokt kyllingkraft.
Les resten av dette innlegget »

Blodrød julefilm

December 22nd, 2015

Nylig tilbake fra en tur på kino – Guillermo del Toros Crimson Peak, som jeg trodde var tatt av plakaten, men som plutselig dukket opp igjen.

Crimson-peak-Movie-2015aaa1

Les resten av dette innlegget »

Forceful awakenings

December 20th, 2015

Jeg skrev om Jessica Jones for et par dager siden, og om min begeistring for fremstillingen av kvinner både her, i den nyeste Mad Max-filmen og i Spy. Nå er JJ en ganske dyster og voksen serie, et lite stykke utenfor mainstream (til tross for at den er en del av Marvel-familien), og Mad Max er også en temmelig brutal voksenfilm. Spy er riktignok en komedie, men den fikk femtenårsgrense på grunn av at den er såpass brutal, og som satire er den av natur allerede ganske subversiv.

Men Star Wars! Star Wars er noe av det mest mainstream, breddeunderholdende og kommersielle man kan tenke seg. Franchisen er til og med eid av Disney nå! Og som mannen i mitt liv påpekte: Disney har aldri vært forut for sin tid, men de har alltid vært veldig flinke til å være nøyaktig midt i tiden. Og Star Wars er for barn. Så det er en oppløftende, rent ut begeistrende, slutt på filmåret å se hvor oppdatert The Force Awakens er på jente- og kvinnefronten. Ikke bare er hovedpersonen en überkompetent (og sympatisk) jente, men det er kvinner i viktige roller på begge sider av konflikten, og det helt uten at hverken filmen eller noen av rollefigurene legger merke til eller kommenterer det.
Les resten av dette innlegget »

Generalprøve

December 15th, 2015

Det har vært generalprøve her i kveld, for i morgen er det julekonsert for elevene til Augusts flinke pianolærer. Og her er årets repertoar for hans del:

Først «Erinnerung» – ingen av oss husker komponisten (ironisk nok, siden tittelen betyr «Erindring»), og noten er vekk, så vi får ikke sjekket.


Les resten av dette innlegget »

Jessica Jones

December 15th, 2015

Superhelthistorier er vår tids gudesagn. De forenkler og forstørrer problemkomplekser og karaktertrekk, og noen ganger bare rett og slett følelser, og de gir dem fysisk form og personlighet for å vise dem frem tydeligere mot en bakgrunn av mer eller mindre realistisk virkelighet. Og det gjelder kanskje spesielt når det gjelder de tingene vi er redde for – eller de tingene vi burde være redde for.

I Jessica Jones er monsteret white male privilege. Les resten av dette innlegget »

Historisk

December 2nd, 2014

Her om dagen dumpet jeg borti et for meg helt ukjent stykke historie. Klokken var rundt halv syv på kvelden, nærmere bestemt 18.36, og August kommenterte denne tidsangivelsen ved å spørre halvseriøst hva som egentlig skjedde i 1836. Så da måtte jeg til med å lese Wikipedia. Og det var ikke et av verdenshistoriens mest minneverdige år, kanskje (selv om slaget ved Alamo foregikk i mars og Elias Blix ble født i februar) – men jeg fant likevel en historie som gjorde inntrykk på meg, særlig da jeg googlet meg videre og leste mer. Det dreide seg om massakren ved Fort Parker, der en nybyggerfamilie ble angrepet av comancher. De drepte mennene og flere av kvinnene, men tok med seg noen av kvinnene og barna, blant annet en ni år gammel jente og lillebroren hennes, som fanger.

Det at indianere angrep nybyggere og tok med seg barn som fanger, og oppfostret dem som medlemmer av stammen, var åpenbart noe som skjedde mange steder i denne tiden. (Wikipedia snakker om “titusener” av mistede familiemedlemmer, men det er litt uklart for meg om dette er summen av både drepte og kidnappede.) Jenta i dette tilfellet het Cynthia Ann Parker og ble etter hvert fullverdig medlem av stammen. Hun giftet seg med en høvding da hun ble voksen, og de fikk to sønner og en datter.

25 år senere ble landsbyen hennes angrepet av Texan Rangers (det står, brutalt nok, i Wikipedia-artikkelen om dette angrepet at “[i]t was not much of a battle as the majority of the Comanche band was not present in the camp; in the absence of most of their warriors, the Rangers killed the women and children.” Cynthia Ann ble gjenkjent som hvit, og rangerne forstod, eller mistenkte, hvem hun var. De tok henne og den to år gamle datteren hennes, Topsannah (“Prærieblomst”) med seg tilbake til “sivilisasjonen”.

Cynthia Ann husket ikke noe engelsk og oppfattet seg selv som comanche. I USA ble hun berømt, og et symbol på håp om redning for alle dem som hadde mistet barn til indianerne, men hennes egen skjebne ble sørgelig. Hun tilpasset seg aldri den “hvite manns verden”, og hun savnet og bekymret seg over sønnene sine. Den lille datteren hennes døde av influensa fire år etter at de var “reddet”, og etter dette sørget og sultet Cynthia Anne seg selv langsomt til døde.

Den ene sønnen hennes, Quanah, ble senere en stor høvding, en av de siste blant comanchene. (Wikipedia forteller at han var en svært innflytelsesrik leder etter at han flyttet med comanchene til reservat, og at han blant annet dro på ulvejakt med president Roosevelt!) Han ble mange år etter sin død flyttet til en kirkegård dit også moren og lillesøsteren ble flyttet, og de er fremdeles gravlagt der, alle tre.

De som lurer på hva som skjedde med lillebroren til Cynthia Ann kan jo lese videre på Wikipedia. Det er litt av en historie, det også!

Tenk alle de små skjebnene man ikke vet noe om opp gjennom historien …

Sommerkonsert

June 23rd, 2014

Vi ryddet som snarest den delen av stuen som vises på filmen – og slo av lyset i gangen – det får holde som forberedelse for filming av generalprøven til årets sommerkonsert. Selve konserten gikk av stabelen forrige onsdag, og Augusts repertoire var denne gang som følger:

Til Ludvig (Anita Skorgan)
Les resten av dette innlegget »

The Easter Experience, Part II: Cardiff

April 21st, 2014

Målet med påsketuren var jo likevel ikke London, men Cardiff. Alle ekte Whovians vet at Cardiff er en viktig by – ikke bare ligger det nåværende hovedkvarteret til Torchwood (som har sin egen, voksne spinoff-serie) her, og ikke bare ligger Cardiff på en “rift” (litt som Sunnydale i Buffy-universet) som gjør at det ofte foregår interdimensjonal dramatikk her, men ganske mye av det som i serien påstås å være London er egentlig filmet her. Og, viktigst av alt: her finner man opplevelsessenteret The Doctor Who Experience.
Les resten av dette innlegget »

The Easter Experience, Part I

April 21st, 2014

Påskeferien stod i stor grad i Doktorens tegn i år. August og jeg har rast gjennom så mange sesonger av Doctor Who vi bare greide de siste par månedene, og kom halvveis ut i sesong 6 før ferien stod for døren – langt nok til at vi fikk med oss den største og viktigste avsløringen om River Song, noe som ellers ville vært en litt kjedelig spoiler.

Vi startet turen med et par dager i London, noe som jo alltid er hyggelig. Hotellet (som til alt overmål het Hotel Cardiff!) lå omtrent rett over gaten for Paddington togstasjon, og bortsett fra at det var trangt og hadde tidenes minste bad (en halv ganger halvannen meter!) var vi godt fornøyd, alle tre. Særlig var August begeistret for ekte engelsk frokost, med selvforsyning av både eggerøre, bacon, tomatbønner og engelske pølser!
Les resten av dette innlegget »

Et lite tilbakeblikk (Jake Bugg)

February 27th, 2014

I november var vi på konsert med Jake Bugg på Rockefeller. Vi hadde hørt ganske mye på debutalbumet hans og likt det godt, men var ikke sikre på i hvilken grad det var han selv som var drivkraften bak – kanskje var det bare flinke folk rundt ham som hadde puttet ham og stemmen hans inn i produksjonen? Etter den første låten snudde vi oss unisont mot hverandre og nikket imponert. Fyren er dyktig. Sikker på scenen, trygg på låtmaterialet, og minst like god live som han er i studio.
Les resten av dette innlegget »

The White Man’s Burden

February 18th, 2014

Da Terminator 2 kom ut, var filmverdenen på vei fra de relativt brutale 80-årene til de ironiske og marginalt mer humane 90-årene. Man kunne ikke lenger bare meie ned slemminger og ansiktsløse politifolk for fote – i stedet ble drapsroboten instruert til å uskadeliggjøre uten å drepe. Dermed skjøt han i stykker knærne på alle forfølgerne i stedet, noe i alle fall jeg syntes var langt mer rystende og brutalt. Ved å gjøre motstanderne til mennesker og endre skytingen fra bare “kvitte seg med fiender” til noe så fysisk gjenkjennelig som “ødelegge knær” kom skyteskadene mye tettere innpå publikum, det ble plutselig noe vi kunne identifisere oss med, og da føltes det mye verre. (Litt på samme måte som at å skjære av en lillefinger i nærbilde er langt mer brutalt enn å skyte folk til døde på lang avstand uten at man ser blod.)

Litt den samme effekten gir det når vi i 12 Years a Slave møter den omsorgsfulle, kultiverte slaveeieren William Ford, fremstilt av en som alltid solid Benedict Cumberbatch.
Les resten av dette innlegget »

Operatisk i Paris

January 23rd, 2014

Jeg reiste på Interrail da jeg var nitten, sammen med en klassevenninne, så snart det var klart at ingen av oss kom opp i muntlige fag. Paris var det første ordentlige stoppet, og siden vi hadde lite penger og de eneste tingene jeg kunne si på fransk var “café au lait” og “croissant”, var det stort sett det vi levde på. Ja, og så pannekaker, som jeg levende husker at vi kjøpte nystekt fra gateboder i nærheten av Les Halles.
Les resten av dette innlegget »

Men kamera har vi!

August 25th, 2013

Vi er ikke den sprekeste eller mest friskfyraktige familien. Vi går ikke så veldig ofte eller veldig langt på tur, og siden vi ikke har bil, blir det stort sett turer der man kan komme langt på vei med buss eller bane – som Sognsvann eller Øyungen, der det, av naturlige grunner, alltid er masse andre folk også. Vi har ikke så enormt mye turutstyr heller – jeg kjøpte riktignok et brukt telt i fjor, men det ble liggende i posen sin i over et år, og stormkjøkkenet jeg kjøpte (da August viste en smule entusiasme for slike etter speidererfaringer) manglet kasseroller da jeg telte etter, så jeg måtte på XXL og kjøpe en ny. (De opprinnelige kasserollene fant jeg naturligvis så snart jeg kom hjem og skulle hente en kaffekopp i skapet. Så nå har vi tre.) Vi er heller ikke de flinkeste til å komme oss ut tidlig på dagen og/eller sjekke bussruter til Maridalen, noe som, for å ta et tilfeldig valgt eksempel, kan føre til at man får det ganske travelt for å i det hele tatt rekke frem til planlagt sted før solen går ned og det blir vanskelig å finne teltplass (og å slå opp telt man aldri har slått opp før!). Vi sjekker ikke alltid utstyret så godt heller, noe som kan føre til at det ørlille hullet i det ene liggeunderlaget ikke blir oppdaget før mannen våkner på ordentlig og innser hvorfor han har så vondt i hele kroppen.

Les resten av dette innlegget »

Bagatellemessig

August 21st, 2013

Da vi hadde ti års bryllupsdag, valgte vi å markere med middag på Bagatelle – dette var i 2005, så det var Hellstrøms Bagatelle, og vi husker fremdeles både lokalene, kunsten og mye av maten med begeistring.

Nå sist helg tok vi omsider turen til nye Bagatelle. De har byttet kjøkkensjef minst én gang (var det kanskje to?) siden gjenåpningen i 2011, og etter mye uro og flere ikke helt på topp anmeldelser var vi ganske spente. Men vi ble gledelig overrasket og hadde en nydelig kveld! Vi ble møtt av assisterende daglig leder Niklas Johansson, som vi kjenner fra flere besøk på Maaemo, der han var i et par år etter å ha vært restaurantsjef under Hellstrøm. Han var blid og hyggelig som alltid og var bortom for å prate med oss flere ganger i løpet av kvelden, så vi fikk litt innblikk både i hvordan det går med Bagatelle og i forskjellen mellom å jobbe der og på Maaemo.

Morsomt var det ellers også å kjenne igjen flere av kunstverkene fra forrige gang! Jeg kommenterte at vi godt husket det enorme fotografiet som vi satt like ved, og Niklas sa at det hadde vært borte fra restauranten en tid, men at akkurat den dagen han begynte der igjen, bar de bildet inn og hengte det på den gamle plassen sin. :)
Les resten av dette innlegget »

Post-sommerferie-post

August 6th, 2013

Jeg har oppdatert filmlisten i høyre marg. Og August har blogget om årets sommerferie (og har visst flere innlegg under produksjon). Kanskje jeg hiver opp noen bilder fra Hellas etter hvert, jeg også? Men i morgen starter Øya, så det spørs om det blir noe før den tid.

OK, ett bilde får det bli. Og må man velge ett, får det bli fra Oia på Santorini denne gang. Det er en grunn til at alle de mest klisjepregede Hellasbildene i verden er tatt i denne byen!