Avsporinger

Jeg greier stort sett alltid å se komedien i det tragiske og noe bakenforliggende tragisk i det meste som er genuint morsomt. Det slo meg nesten rett på rygg å oppdage og nesten overdose på en artist og låtskriver – Stephin Merritt – som gjør dette i nær sagt alt han lager, og som oftest har så mange lag av selvironi og bitende sarkasme at det er et sjokk når en tekstlinje plutselig står frem mot dette bakteppet som helt naken og åpenhjertig. For en lytter-leser som meg er det nettopp slike plutselige, trass-i-alt-ærlige linjer som griper tak i meg som virkelig sanne – og på Magnetic Fields-platene mine (så langt 69 Love Songs, i og Distortion) er det mange slike øyeblikk.

Humor er et flyktig og subjektivt og mangesidig begrep som er vanskelig å definere, men ett utgangspunkt for en definisjon er at det dreier seg om uoverensstemmelse mellom form og innhold. Og uoverensstemmelsen mellom de ofte muntre melodiene og skranglete instrumentene på den ene siden, Stephin Merritts karakteristiske og nær monotont uinteresserte stemme på den andre siden, og de noen ganger bitende og andre ganger hjerteskjærende tekstene på den tredje siden, er slående nok til å være morsom i seg selv. Det er morsomt, på en nesten Tom Lehrersk måte, når det entusiastiske Yeah! Oh, Yeah!-refrenget kommer som svar på det ene spørsmålet mer tragisk og grotesk enn det forrige: “What a dark and dreary life\\Are you reaching for a knife?\\Could you really kill your wife? – Yeah! Oh, yeah!”. Og I Don’t Believe You, som var den første sangen jeg oppdaget, har en distanserende lekende ordbruk som igjen skaper humor ut av en situasjon som kunne vært banalt tragisk, og dermed gir den ekstra dybde: “So you quote love unquote me? \\Well, stranger things have come to be \\But let’s agree to disagree \\Cause I don’t believe you”.

Nødrim og overraskende metaforer er noe jeg alltid har hatt et bløtt hjerte og en løstsittende latter for. Robyn Hitchcock er en mester på området som jeg har satt pris på i mange år, og Stephin Merritt minner meg ofte om ham, med kanskje mer personlig bitterhet og mindre surrealisme. (If There’s Such A Thing As Love (”… I’m in it!”) får meg for eksempel alltid til å tenke på Hitchcocks So You Think You’re In Love (”… Well you probably are.”).) Vendinger som “A pretty girl is like a violent crime \\ If you do it wrong you could do time” og “The cactus where your heart should be has lovely little flowers \\ so though it’s always pricking me my ardor never sours” gjør det enda mer effektivt når noen linjer plutselig står rett opp og ned og bare er ekte og såre: “Cause I always say ‘I love you’ when I mean ‘turn out the light’ \\ and I say ‘let’s run away’ when I just mean ’stay the night’ \\ but the words you want to hear, you will never hear from me \\ I’ll never say ‘happy anniversary’ …” (I Think I Need A New Heart). Eller ta den Morrissey-bitre I Thought You Were My Boyfriend, i og for seg tematisk sett en forholdsvis alminnelig variant av Will You Still Love Me Tomorrow-problematikken, som jo transcenderer kjønn og legning (”You told me you loved me, I know where and when \\ Come sunrise – surprise, surprise! – the joke’s on me again.”), men som har én enkelt linje som jeg tenker meg handler om en type bitterhet kanskje homofile kjenner ekstra godt til: “Some guys have a beer and they’ll do anything …”.

Og så er det It’s Only Time, som ikke er ironisk eller sarkastisk eller objektiv eller morsom eller bitter eller noe som helst annet enn en genuint vakker og ett hundre prosent åpen og overbevisende kjærlighetserklæring: “Why would I stop loving you a hundred years from now? \\ It’s only time. \\ It’s only time”. Og Merritt legger av seg det liksom-uinteresserte og synger med en inderlighet mange alminnelige croonere ville drept for.

På den nyeste platen, Distortion, brukes kvernende, støyende instrumenter, feedback og forvridd stemmeklang til å skape et lydbilde man nesten drukner i; noen lyttere vil kanskje oppleve dette som mer musikalsk interessant enn en del av de tidligere albumene, som ved overfladisk lytting kan virke nesten banale. Tekstene, de som er det mest sentrale i mitt store svermeri for Merritt, er kanskje mindre slående her enn på de tidligere albumene – eller kanskje ikke, de er fremdeles innimellom tidvis bitende og såre og gjenoppliver gamle klisjeer, som i Till The Bitter End, der jeg-personen synger “I will love you till the bitter end … \\ and all the bitter moments till then!”. Og Too Drunk To Dream er en perle, både lyd- og innholdsmessig, i tillegg til noe av det mest catchy jeg har hørt på lenge.

Stephin Merritt er hovedkraften bak minst tre andre band; jeg har anskaffet de to platene til The 6ths, og særlig falt for Hyacinths & Thistles, som jeg har sett omtalt både som hans beste og hans verste plate. Den kan i alle fall fremvise linjer som “I have lain awake through the longest hours wondering whether to cry or scream \\ You can take my heart It was always yours Just give me back my dreams”, og ikke minst “[T]he dead only quickly decay \\ they don’t go about being born and reborn \\ and rising and falling like souffle \\the dead only quickly decay”.

Jeg kommer nok til å kaste meg over produksjonen til Future Bible Heroes og The Gothic Archies også. Sistnevnte består bare av Merritt selv, og på hans/bandenes egen hjemmeside står det at “What makes this band different from The Magnetic Fields is that any glimmer of hope is absolutely extinguished.” Det høres lovende ut, slik jeg leser det.

Jeg ble så opphengt i det med oppussingen at jeg glemte andre oppdateringer i forrige post. Det var jo flere punkter jeg hadde tenkt å nevne, kanskje særlig det at jeg har begynt å trene (jeg har begynt å trene!) – helt på ordentlig, på treningsstudio, med personlig trener og alt mulig. (Verden står fremdeles, selv om det er flere uker siden påske.) Jeg har dessuten forstuet ankelen grundigere enn noen gang før (det høres sikkert ekstra morsomt ut kombinert med det første punktet, men faktum er at det skjedde på vei til barnehagen og ikke hadde noe med overmodig trening å gjøre i det hele tatt) og halter derfor rundt med skinne på venstre legg for å holde leddet stabilt til leddbånd og slikt er noenlunde grodd.

Og sist, men ikke minst, har jeg fått meg en slik en:

Som en del vet, har vi mer eller mindre tvangsmessig pusset opp deler av leiligheten nå i vår. Og i dag, etter et par lengre forsinkelser (som imidlertid har blitt håndtert veldig greit, slik at vi har hatt fungerende kjøkken så å si hele tiden), er alt det håndverksmessige på plass, det mangler bare et par knagger på badet. I den anledning tenkte jeg jeg kunne vise frem hvordan bad og kjøkken har blitt – sånn for det tilfelles skyld at jeg har lesere her som ikke allerede har sett disse bildene et annet sted. :)

Badet, som er på omtrent halvannen ganger halvannen meter, er vi spesielt fornøyd med; her er alt nytt, fra skrapede murvegger og opp til inventar, dusjgarnityr og dør.

(Klikk på det første bildet for å se hvordan det var før.)

På kjøkkenet er det mindre som er nytt, det var bare vask og kran som måtte byttes, men vi benyttet anledningen til å få oss ny kjøkkenbenk og å få montert den nye koketoppen (som drives med induksjon og dermed gjorde at vi måtte bytte ut hele gryteparken også). Og så fant vi ut at vi ville ha hvite fliser over benken i stedet for den gulmalte strien. Er vi riktig heldige, får vi ånden over oss og maler resten av veggene også hvite en av dagene.

Den største forandringen er naturligvis at benken er fullstendig ryddig – eller “helt tom!”, som August erklærte i går – og slik vil det ikke fortsette å være særlig mange timer. Vi er likevel og i alle fall godt fornøyd med resultatet. På stuen har det også blitt endringer, idet vi fikk håndverkerne til å rive den svære peisen vår (”med det samme de var her”) og vi (dvs. Jørund) dessuten har fått to nye malerier. Her skal det imidlertid litt hvitmaling til, og sannsynligvis også en nett liten peisovn på plass, før rommet egner seg til å tas skrytebilder av.

Alt i alt, sammen med fjorårets ombygging av stue og spisestue slik at vi nå har barnerom og bibliotek, mener vi å ha oppgradert leiligheten ganske grundig i forhold til for et år siden. Nå blir vi i alle fall nødt til å bli boende!

Sist vi så Egil, i sommerferien, skulle han opereres to dager senere, for andre gang; han hadde flere runder strålebehandling etter dette, og var, såvidt vi hørte, ikke veldig syk (det vil si, han hadde jo kreft, så han var naturligvis syk, men han var ikke veldig svekket og lå og svant hen i en sykehusseng). Helt frem til for bare et par uker siden var han i forholdsvis god form, selv om det var åpenbart at det bare gikk én vei. Og for et par dager siden var veien ført til ende.

Han var den kanskje nærmeste vennen til svigerforeldrene mine, han var norsklektor, som svigerfar, og gift med en ungdomsvenninne av svigermor; den eldste sønnen er en god venn av oss, og hele familien står oss nærmere enn alt vi har av onkler, tanter og søskenbarn. Barnebarna er rundt vår egen pode i alder, og vi har hatt så mange hyggelige påske-, jule- og sommermiddager sammen med hele Eikseth-familien når vi har vært i Trøndelag på ferie.

Egil var en klassisk skolert, svært belest og utrolig morsom person, stilig og beleven, med distingvert grått hår, de forferdeligste ordspill man kan tenke seg, og med avslepen nordlandsdialekt som han foredro obskure anekdoter og selvdiktede absurditeter med. En gang han begynte å fortelle en episode fra en eller annen ganske ukjent bok, begynte svigermor å le allerede under innledningen; han stoppet opp, så vennlig på henne og sa “å, har du hørt den før?”. “Nei,” fniste hun med rødvinsglød i kinnene, “men æ glær mæ!”.

Vi gledet oss alltid til å se ham, vi også, det var alltid hyggelig og morsomt å tilbringe tid sammen med ham, og det er trist å tenke på at vi aldri kan se frem til det igjen. Det er trist å tenke på at de tre barna og de fem barnebarna har mistet den snille faren og bestefaren sin, og trist å tenke på at Egil gikk bort den dagen han stolt skulle sittet og sett sin kone disputere.

Til bryllupet vårt, en relativt tidlig junidag for snart tretten år siden, skrev han ikke bare én, men to sonetter, som han resiterte med stor innlevelse og et champagneglass i den ene hånden. Den ene var oppkonstruert mislykket og full av klassiske Egil-nødrim – den andre var en munter og poetisk hyllest til våren, der temaet “kjærlighet” bare kom frem som en antydning bak linjene.

Ved inngangen til den første våren i en verden uten Egil kan det kanskje passe å dele denne andre sonetten?

• Vårsonett
  (Tilegnet Anne og Jørund ved deres bryllup 10. juni 1995)

  Nå brister klebrig knopp – og jeg – i latter!
  Det bruser gyllent. Hjertets kalk står full,
  for stæren vikler ut sitt strupegull
  så ekorn senker konglen sin – og smatter.

  Det er en gåte større enn vi fatter
  at grønt og gult og rødt dras opp av muld,
  som myk kanin av flossens tomme pull:
  Først vekk – så spreller den fra hånden atter!

  Men uten tryllekunstner? Hvordan skjønne
  at det som ikke var, av jord blir til
  og strekker blad og blomst mot solens ild?

  I mørk desember lå det lik, det grønne.
  Men nå! – Oppstandelse i vårvarm sol,
  til gjøkegal … (Nei, var det gjøk som gol!)

Våre varmeste tanker og kondolanser går til Egils aller nærmeste.

George Clooney utstråler en type gammeldags sjarm som gjør at han ville sklidd rett inn i en hvilken som helst klassisk thriller eller romantisk komedie, og denne egenskapen har blitt utnyttet til fulle av både Steven Soderbergh, som har latt ham fremstille klassisk gentlemanstyv (i filmene om Danny Ocean og, ikke minst, i Out of Sight, som er en av mine absolutte favoritter fra 90-tallet) og Coen-brødrene (i O Brother, Where Art Thou og Intolerable Cruelty). I Tony Gilroys Michael Clayton utnyttes også denne egenskapen, men Clooney går et skritt videre, ved at tittelrollefiguren synes som om han har brukt den overbevisende utstrålingen til å bygge opp karrieren sin – ikke bare på evnen til å fikse alt, men evnen til å overbevise alle om at han kan fikse alt. Samtidig viser Clooney også dybden sin ved at de hårfine sprekkene i fasaden og den stadig økende fortvilelsen og maktesløsheten under den striglede overflaten til “fikseren” Michael Clayton kommer tydelig frem i mimikk og subtilt kroppsspråk.

Tom Wilkinson er suveren som den bipolare vennen og kollegaen Arthur, som i størstedelen av filmen fremstår som temmelig gal, men som likevel glimtvis får oss til å tro fullt og fast på både hvor genial han er som advokat, og hvor viktig han er som venn for den ganske tilbakeholdne Michael. Wilkinson og Clooney utfyller hverandre som skuespillere på litt samme måte som Michael og Arthur ser ut til å utfylle hverandre privat og profesjonelt, og scenene mellom dem er både dramatiske, underholdende og merkelig rørende. En av replikkutvekslingene kunne stå godt som en slags tagline for filmen: Michael forsøker å roe ned en manisk fablende Arthur og sier “I am not the enemy!”, hvortil Arthur svarer “Then who are you?”

Tilda Swinton imponerer også som Claytons profesjonelle motstander, og gir et overbevisende bilde av en sterk og dyktig karrierekvinne som både er redd for ikke å strekke til, og ikke er helt forberedt på de mer uoffisielle og moralsk tvilsomme sidene ved jobben sin. Hennes personlige samvittighetskvaler er med på å gjøre filmen til noe litt mer enn bare en standard advokat-thriller med en entydig skruppelløs skurk.

Michael Clayton kan neppe kalles noen helt; han driver med den lyssky delen av forretningene i et stort advokatfirma, en bransje som ofte er godt over grensen til det moralsk uforsvarlige og direkte forkastelige. Men likevel er han en på sitt vis ganske anstendig person. Han er lojal, overfor familie, venner og arbeidsgiver, og han anstrenger seg for å prøve å balansere de forpliktelsene han mener han har, og å gjøre det riktige. Han befinner seg i en bransje fylt av gråsoner, mange av dem temmelig mørke, og når en krise i firmaet setter karrieren hans både i fare og i et litt annet lys, samtidig som hans egne økonomiske og familiære problemer tilspisser seg, er det klart at det ikke finnes noen lykkelig slutt her. Det er en gjennomgående tristhet i filmen; så mange av hovedpersonene er fanget av omstendigheter og sine egne litt uheldige valg, og ingen av dem er vel egentlig onde, mer bare moralsk avstumpet, og forsøker stort sett bare å begrense skadeomfanget.

Filmen er elegant konstruert, både selve historien og fortellerteknikken er spennende og om ikke akkurat nyskapende, så i alle fall ikke helt forutsigbar. Grepet med å først vise oss en scene totalt uten forklaring, for så å gå noen dager tilbake og vise oss hva som ledet opp til den, synes jeg fungerer godt, og historien er solid nok til at jeg ikke fikk følelsen av å bli forsøkt lurt til å tro at filmen er smartere enn den er. Og skuespillerne er, som nevnt, strålende.

Wes Anderson er en av de pussigste briljante filmskaperne jeg vet om. The Darjeeling Limited er den femte spillefilmen hans (egentlig den femte og sjette, ettersom kortfilmen Hotel Chevalier vises som Part I), og det er ikke vanskelig å se at de har en del til felles, samtidig som de alle er høyst originale og individuelle. Merkelige og ofte ganske dysfunksjonelle familier der man likevel fornemmer en sterk samhørighet på ett eller annet plan er et gjennomgangstema – The Royal Tenenbaums fra 2001 er kanskje den mest åpenbart familiesentrerte filmen, mens debuten Bottle Rocket (1996) handler om tre venner på søken etter noe som kan gi livene deres litt fremdrift og innhold.

The Darjeeling Limited har mye til felles med begge disse filmene, og alle tre deler dessuten Wes Andersons mangeårige samarbeidspartner Owen Wilson i mer eller mindre den samme rollen. Her er denne rollen Francis, den eldste av tre brødre som alle sliter med mer enn sin porsjon følelsesmessige bagasje etter farens død. Francis fremstår til å begynne med som en egentlig ganske enkel og komisk figur, med sin tilsynelatende åpenhjertighet, sine banale filosofiske overlegninger og sitt overstrømmende ønske om å ta vare på brødrene og å få dem med seg på en “åndelig reise” med tog gjennom India. Jason Schwartzman (som debuterte som 18-åring med hovedrollen i Wes Andersons Rushmore i 1998) spiller den yngste broren, Jack, som går gjennom filmen barfot(!) og med nesten totalt stenansikt. Jack skriver romaner som åpenbart er presise gjenfortellinger av hendelser i hans eget liv, selv om han insisterer på at alle figurene er oppdiktet. Den mellomste broren, Peter, spilles av strålende Adrien Brody, som med deres avdøde fars solbriller og et avvisende ansiktsuttrykk søker å holde en trygg emosjonell distanse både til brødrene og til livet i det hele tatt.

Filmen er en komedie (om enn kanskje ikke helt i den grad paret rett bak meg syntes å mene), men det er på ingen måte en “laugh-a-minute”-affære. Mest dekkende er det vel å kalle The Darjeeling Limited en temmelig skranglete road movie, der alle naturligvis blir litt bedre kjent med seg selv, der man naturligvis treffer på mange nye mennesker og uventede situasjoner, og der ingenting naturligvis går slik noen har planlagt. Den umiskjennelige Andersonske humoren gjennomsyrer filmen, men på mange måter synes jeg den er voksnere og (enda) mer genuint rørende enn de tidligere filmene hans – personene er mindre karikert enn de kan synes til å begynne med, og dynamikken mellom dem er både kompleks og overbevisende. Det er kanskje særlig Francis som overrasker og griper etter hvert som vi ser og forstår bedre hvor manerene hans stammer fra og hvor hjerteskjærende genuint ønsket om å passe på og komme nærmere de yngre brødrene faktisk er. En flashback mot slutten av filmen stiller både brødrene og mye av den øvrige handlingen i et noe annet lys, og ga meg veldig lyst til å se filmen om igjen for å se hva det utvidede perspektivet ville gjøre med resten av den.

Wes Andersons typiske kameraføringer utnytter til fulle de glødende fargene og det skarpe lyset innspillingsstedene byr på. Og Wilson, Brody og Schwartzman i samspill ville være verdt billetten selv i en langt mindre interessant film enn dette. Dette er kanskje ikke en udødelig genistrek, men likevel et morsomt og gripende uttrykk for det som er Andersons geni. Og det er godt å se sånne litt støvete og sære og rare filmer som en slags balanse i forhold til alle de glattere og mer “vellykkede” – og ofte langt mer forglemmelige – filmene man jo ser.

– Så har jeg nesten glemt å nevne at Hotel Chevalier, med Schwartzman og Natalie Portman, er en nydelig liten kortfilm, som ville kunne stått helt utmerket på egne ben, men som også er en vakker liten prolog til hovedfilmen og gir litt ekstra bakgrunnshistorie til den relativt tause Jack.

Da er det vel på godt over høy tid å si godt nytt år, da! Til alle/begge leserne som ikke har gitt opp helt enda.

Jeg har alltid en litt høyere terskel for å skrive når det er lenge siden sist. Man bør liksom virkelig ha noe å si for å ta ordet etter en lengre pause, ikke sant? Men jeg har bestemt meg for å prøve å ignorere den motforestillingen som best jeg kan. Grunnløse, private motforestillinger er det nok av i verden; om noen av dem blir ignorert til døde, tror jeg neppe verden blir et dårligere sted av den grunn. Og jeg trives alltid bedre når jeg føler at bloggen er noenlunde aktiv.

Jeg satt og puslet med nyttårsmemet i år også, og nå er det riktignok ganske sent i januar, men jeg tror jeg poster det likevel (med noen utelatelser der jeg ikke har noe å si). Slike memer er alltid gode for å løsne litt på skrivelysten og tvinge en til å huske på ting som kan være verdt å nevne. Så here goes:

1. Hva gjorde du i 2007 som du aldri har gjort før?
Det mest skjellsettende/nyskapende var vel “bistod ved bygging av lettvegg”, kanskje. (Eventuelt “lot August være igjen i Trøndelag en uke (så vi kunne bygge rom til ham)”.)

2. Holdt du nyttårsforesettene dine. Og vil du lage nye?
Nei. Men ja.

3. Ble noen som står deg nær mor eller far?
Kristiane er vel den som best kommer inn under dette – og jeg kikker innom flere ganger om dagen for å gjøre et nytt forsøk på å se meg mett på bildene.

5. Hvilke land har du besøkt det siste året?
Ingen. Og ja, jeg aner konturene av enda et nyttårsforsett.

6. Hva ønsker du deg neste år som du har savnet?
En utenlandstur med bare mannen min. Og en utenlandstur med både mann og barn. Og vilje til å legge meg tidligere i alle fall innimellom.

9. Hva var din største nedtur?
Jobben jeg ikke fikk, kanskje. (Men det var ikke så fælt, altså.)

12. Hvem fortjener din hyllest for oppførselen sin?
Mannen min for bygging og fiksing og diverse gode initiativer. Og en stor gruppe med søte, flinke, kloke, åpne og støttende nettvenninner. Og egentlig hele forumet mitt som helhet.

14. Hva gikk mesteparten av pengene dine til?
Regninger og annet tull.

16. Hvilken sang [artist] vil alltid minne deg om 2007?
Kan godt plukke ut en sang for hvert band, men egentlig er det hele albumene som burde stå på listen. Arcade Fire: Black Mirror, The Pierces: Secret, The Magnetic Fields: I Don’t Believe You og Barenaked Ladies: Helicopters.

17. Sammenlignet med denne tiden i fjor, er du …
Mer optimistisk på de fleste områder. Og en del blakkere.

18. Hva skulle du ønske du gjorde enda mer av?
Effektiv skriving, hjemme og på jobb. Og så skulle jeg gjerne vært mer sosialt initiativrik.

19. Hva skulle du ønske du gjorde mindre av?
Brukte penger? Nei, egentlig ikke. La meg altfor sent, kanskje?

21. Ble du forelsket i 2007?
Ikke i noen nye, bare vedvarende i den samme gamle. Til og med svermeriene er for en stor del de samme som året før. (Da føler man seg satt, da.)

23. Hva var ditt favorittprogram på TV?
Heroes, House M. D. og 30 Rock.

24. Hater du noen nå som du ikke hatet på denne tiden i fjor?
Nei.

25. Hvilken bok er den beste du har lest i år?
Boyhood (og Youth) av J. M. Coetzee.

26. Hva var årets beste musikalske oppdagelse?
Arcade Fire og The Magnetic Fields.

27. Hva ønsket du deg – og fikk?
Soverommet tilbake. Og bibliotek.

28. Hva ønsket du deg – og ikke fikk?
Jfr. pkt. 6.

29. Hva var årets beste film?
Vet ikke helt. Kanskje Eastern Promises eller Jesse James-filmen.

30. Hva gjorde du på bursdagen din?
Husker ikke.

31. Hvilken enkeltting/-person har gjort året mye mer tilfredsstillende?
Forumet mitt. Og mannen min.

32. Hvordan vil du beskrive klesstilen din?
Kan bli bedre.

33. Hva har holdt deg i mental balanse?
Er jeg i mental balanse, altså? Jo jo. Gode venner på nett og av, mannen min, flere hyggelige kolleger; bøker og skriving.

37. Hvem var den beste nye personen som kom inn i livet ditt?
Det har ikke skjedd så mye nytt på den fronten. Men det kom noen nye forummennesker jeg setter pris på (*vinke*), og slikt er alltid hyggelig.

Jammen ble det bursdagsselskap i år også. To ganger, til og med – i går med Hedda og hennes familie (som er med på feiringen for fjerde år på rad), og i dag med tre jevnaldrende barnehagevenner. Og farmor og farfar var her hele helgen. Gavene ble fornuftig nok fordelt ut over helgen, slik at den unge herren kunne bruke tid på hver enkelt av dem, og det var fint, for alle sammen var veldig fine og velkomne. For oss var det særlig det store legosettet fra farmor og farfar som var velkomment, ettersom jubilanten satt og bygget konsentrert og fokusert og nesten uavbrutt med det fra syv til tolv lørdag morgen. Super Mario Galaxy, til den nylig innkjøpte Nintendo Wii-en, kommer vi kanskje til å angre på etter hvert, men populært er det i alle fall (og var det også blant gjestene i dag). Sparkesykkelen slo stort an, og all den andre legoen han fikk, men den gaven som innbrakte mest umiddelbar jubel var Små Einsteins-settet fra tanten i Amerika.

Årets kakedekorasjon var spesifisert til å være en gul Yoshi.

Helt portrettlik ble nok ikke figuren, men den ble likevel heldigvis godkjent.

David Cronenberg lager ofte urovekkende kroppslige (i betydningen viscerale) filmer, enten de dreier seg om forvandling fra menneske til flue, eller – som i hans nyeste film, Eastern Promises – viser effektene og konsekvensene av voldsutøvelse på kroppen. Og ikke bare gjennom de grusomt eksplisitte voldsscenene (Cronenberg er snill nok til å åpne filmen med en slik, for å si fra like godt først som sist at dersom dette ikke er filmen for deg, så er dette virkelig ikke filmen for deg), men også gjennom andre kroppsendringer og fysiske over- og inngrep – tatoveringer, arr, muskler og kroppsholdning; sex, fødsel og død. Alt er brutalt og alt setter synlige spor etter seg; som filmens tagline sier: Every sin leaves a mark. Og valgene hovedpersonene tar, de umulige valgene, setter såvel synlige som usynlige spor etter seg som de aldri blir kvitt. Som vi får vite i filmen, bærer russiske kriminelle livshistorien på kroppen i form av tatoveringer – en slående poetisk måte å fastslå hvordan man aldri senere kan frasverge seg de handlingene man har foretatt og de valgene man har gjort. Selv om valgene kan ha vært tatt under tvang, uten reelle alternativer, eller med et større felles beste for øye, er de like fullt tatt, og det må man leve med.

Jordmoren Anna (Naomi Watts) er andre generasjons russisk innvandrer og tilsynelatende fullstendig britifisert. Et barn født på hennes vakt, et barn som også er andre generasjons innvandrer med russisk bakgrunn, om enn på en ganske annen måte, bringer henne i kontakt med en del av både hennes nye fedreland og “gamlelandet” som hun aldri har måttet forholde seg til før. Nikolai (Viggo Mortensen, som tilsynelatende sømløst veksler mellom russisk og sterkt gebrokkent engelsk) er etter eget utsagn “just the driver”, noe hverken publikum, Anna eller noen av de andre hovedpersonene tror særlig på. Hva og hvem han faktisk er, og hva som er hans agenda, er – parallelt med jakten på det nyfødte barnets opphav – det som driver filmen fremover.

David Cronenbergs forrige film, A History of Violence (2005, også denne med en overbevisende Viggo Mortensen i hovedrollen), gjorde enormt inntrykk på meg på mange plan, og jeg har snakket og tenkt mye omkring den og spunnet ulike tolkninger rundt i hodet siden jeg så den, som et ledd i planen om å skrive om den her i bloggen. Imidlertid går tiden fortere enn den med noen rimelighet burde, og før jeg visste ordet av det, dukket det opp en ny film før jeg rakk å gjøre noe med den forrige. Eastern Promises er ikke et mesterverk av samme kaliber som A History of Violence (det er det svært få filmer som er), men det betyr ikke at den ikke er vellykket. Den ser ikke ut til å sikte fullt så høyt, selv om mye av tematikken er gjenkjennelig, og storymessig har den mer til felles med mer alminnelig underholdende dystre dramaer som The Departed eller Children of Men (som i likhet med denne begge er vellagede, overbevisende og til dels opprivende filmer). Jeg nøler med å komme med en generell anbefaling av en film som jeg tror mange vil ha problemer med å håndtere på grunn av de sterke voldssekvensene, men har man mage for slikt, er dette en tett, engasjerende, intelligent og urovekkende film med mange lag og fasetter man kan tygge på i lang tid etterpå.

I dag begynte «førskolen» i podens nye (tyske) barnehage, og rundt det store bordet i skolegården flokket Skogsbarna (de som er på Augusts Waldgruppe) seg for å vise frem og sammenligne nyinnkjøpt skoleutstyr og skravle spent og begeistret om hva de skal drive med in der Vorschule. Han er litt tilbakeholden enda, ny som han er, og usikker i forhold til språkbarrieren, men han var altfor stolt av det nye skinnpennalet og den røde blyantspisseren og røret med fargeblyanter (og transportøren til fem kroner som han ba så pent om å få da vi var i bokhandelen sist lørdag) til å ikke vise dem frem. En kulepenn hadde jammen sneket seg med også, og med jukselapp i jakkelommen (der mamma skrev opp enkelte etterspurte tyske ord og setninger med busshumpeskrift på vei til barnehagen) virket han oppglødd og spent i forhold til det som skulle skje.

Da jeg forlot barnehagen, var alle pennaler tilbake i sekkene, og barna var i ferd med å stille pent opp to og to med refleksvester, som de gjør hver dag for å reise med trikk og T-bane opp til skogen ved Sognsvann, der de tilbringer dagene i og rundt en hytte skolen og barnehagen eier.

Førskoleaktiviteter skal de ha to og en halv time om dagen, fire dager i uken – de fleste av våre fordommer om tysk effektivitet ser ut til å slå til, heldigvis kombinert med all den rolige vennligheten og kompetente tilstedeværelsen jeg ville forvente fra tyske førskolelærere etter egne erfaringer med tyske kolleger og venner. Rolig disiplin gjennomføres uten stress og uten at noen trenger heve stemmen, og jeg blir daglig betrygget når jeg ser hvordan de ansatte møter nye og usikre (eller høyrøstede og utagerende) barn. Selv om den umiddelbare, direkte, kjærlighissige tilnærmingen vi kjenner fra en lang rekke latinamerikanske barnehageansatte de siste par årene helt klart har sin sjarm, den også!

Kolstadgata er den nest nærmeste nabogaten vår, og har ikke noe godt ord på seg – det er mer skytedramaer og «Oslos verste bygård» og slikt. Men for noen få dager siden åpnet det en riktig hyggelig utseende sushibar der, og vi prøvde ut takeawayordningen deres i går kveld. Under to minutter tar det å rusle fra leiligheten vår og ned dit, maten stod klar og ventet på meg da jeg kom, betjeningen var blid og hyggelig, og det var heller ikke noe å utsette på hverken kvaliteten eller prisen. På vei ned dit passerte jeg dessuten et pinnsvin som rusleløp på de korte bena sine bortover fortauet i retning Tøyen skole. Hvis dette er ledd i en grundig gjennomarbeidet PR-kampanje for å gi meg en bedre oppfatning av Kolstadgata, så kan jeg rapportere om at det virker fint så langt.

Han tenker mye som han ikke sier,
og av og til blir blikket fjernt og stort
med tanker om en fremtid der han selv er voksen mann,
når han skal flytte til en by langt bort.
Han spør iblant om ting han ikke skjønner av seg selv,
og prater dypt på sengekanten når det er blitt kveld.

Men noen ganger er han bare fire,
og kryper opp på fanget for en klem.
Han stryker meg på håret mens han ber om Mikke Mus,
og gleder seg til pappa kommer hjem.
For noen ganger er han bare fire,
og det er månedsvis til han blir fem.

Så voksen og fornuftig han kan være,
belærende og kjærlig mot de små –
kusinen vil han hjelpe med alt det hun ikke kan
og forklare alt hun ikke kan forstå.
Og likevel så hender det at alt blir trist og leit,
når alle er så dumme så, og ingenting er greit.

For innimellom er han bare fire,
og kosekatten er hans beste venn.
De leker på et eget språk som bare de forstår,
med samme vitser om og om igjen.
Ja, innimellom er han bare fire
og slett ikke så stor for alderen.

Han spiller spill og bygger flotte biler,
han leser og han regner kjapt med stil,
han skriver mail om ting han ikke helt får til å si,
og konverserer flott med vennlig smil.
Vi glemmer oss nok av og til og stiller store krav,
når han er litt for sliten og han helst vil slappe av.

Så husker vi at han er bare fire,
en ganske liten gutt med gyllent hår,
som sutrer litt når han er trøtt og maser om en is
og stråler over bolle fra i går.
Det hender at vi plutselig begriper
at gutten vår er bare fire år …

Jeg har åpenbart ikke noe annet å blogge om for tiden enn barneskryt. Så da får jeg holde meg til det enn så lenge.

August fikk for en stund siden tildelt en gammel laptop som pappaen har satt opp til ham med de nødvendige programmer, nettleserbokmerker og Josefinespill, og han er allerede dreven i å starte programmer og manøvrere rundt i menyer (også menyer han slett ikke burde inn i, som vi oppdaget på Playstationen for litt siden, men det er en annen historie). Han oppdaget et sted i det ene Josefine-spillet der man kunne skrive inn tekst selv, og etter å ha fått postkort fra besteforeldrene på Naxosferie i forrige uke, bestemte han seg for å skrive brev til dem – hans første brev. Det eneste bidraget fra oss var å sjekke at det var papir i printeren før han fikk klarsignal til å skrive ut (regelen om at han må spørre om lov før han får skrive ut er hardt og brutalt tvunget gjennom, ved hjelp av overbevisende trusler om å fjerne printertilgangen helt). Han kom stolt som en hane bort til meg med brevet så snart det var skrevet ut:

FRA AUGUST JEJ HAR VERT PÅ HUK HILSEN MORMOR OGMORFAR FRA HILSEN AUGUST
KLEM FRA AUGUST VI SKAL SNART KOME TIL DERE
VISKAL PRINTE

Vi leste det høyt sammen, men så stoppet han opp på siste linje og erklærte bestemt at “Nei, det er jo ingen vits å skrive det!”. Så gikk han tilbake og endret på teksten og skrev ut på nytt – her er den endelige versjonen:

FRA AUGUST JEJ HAR VÆRT PÅ HUK HILSEN MORMOR OGMORFAR FRA HILSEN AUGUST
KLEM FRA AUGUST VI SKAL SNART KOME TIL DERE
VI HAR PRINTA MEN DE VAR IKKE ETT SÅNT BREV VI SKULE HA

Jeg synes det er både morsomt og oppløftende at han straks innså at det ikke ga noen mening å skrive i brevet at vi skulle printe brevet, siden de åpenbart kom til å få brevet etter at det allerede hadde blitt printet. Det er fascinerende med slike små innblikk i tankegangen hos mennesker som åpenbart er minst like intelligente som oss mer tilårskomne, bare langt – langt! – mer uerfarne, og man innser gang på gang i hvor stor grad forståelse som man trodde var logisk eller innlysende faktisk egentlig bare er tillært.

– Mamma? Vet du hva? I natt drømte jeg om noen tullebukker.
– Jasså? Hva gjorde de for noe?
– De skulle ta nummer 67, og i stedet tok de nummer 20! Til Galgeberg!
– M-hm?
– Og så tok de den dit den gikk, og så så de seg rundt og sa “Men dette er jo ikke Stovner!”

Junior har for første gang uttalt seg til pressen (uttalelsen kommer et stykke ned i artikkelen), og såvidt jeg kan bedømme, har han hverken sagt noe dumt, røpet konfidensialiteter eller blitt hårreisende feilsitert eller forvrengt. Dette må da være for godt til å være sant?